Startside
søndag 19. november 2017
Artikkel fra Jon Lindstrøm som du må lese. Skriv ut E-post
torsdag 25. august 2016
 Urmaker Jon Lindstrøm
har skrevet en artikkel om urmakerfaget der han setter fingeren på flere meget viktige områder for vårt fags fremtid. 

Jon er i dag pensjonist og en av de som kjenner urmakerfaget meget godt. Som tidligere lærer på Elvebakken urmakerskole i Oslo og mangeårig fagurmaker med eget verksted, var Jon en av de som var med fra starten av FUN, Fagurmakerne i Norge.
Han har i flere artikler påpekt viktigheten av å ta vare på vårt flotte håndverk og fag. Han har gang på gang påpekt nødvendigheten av å ha gode urmakere som kan ivareta vår imaterielle kulturarv.

Ta deg tid til å lese denne artikkel.


Urmakerfaget et sofistikert mikromekanisk fag med røtter i middelalderen, som nå er truet av krise nummer tre i sin nyere historie. Og hva med fremtiden?

Historikk. Allerede på midten av tolvhundretallet nevnes de første mekaniske tidsmålerne, da gjerne knyttet til klostrene for å minne om bønnetidene. På femtenhundretallet gjorde de første bærbare urene sin entre.

John Harrison fullførte i 1758, med sitt fjerde presisjonsur, det første brukbare skipskronometeret, og med det sikret han trygg navigering til sjøs.

17 og 1800 tallet kan vise til et brett spekter av fantastiske lommeur, presisjonspendelur og klokker for hjemmet som fulgte samtidens stilarter.

Krise nr. 1. Urmakeriets kloke hoder, og virksomme fingere har uopphørlig tilført faget nye ideer, og i siste halvpart av 1800 årene ble urproduksjonen gradvis industrialisert. Da Sveitserne besøkte verdensutstillingen i Philadelphia i USA i 1876 fikk Sveitsiske urmakere sitt første alvorlige skudd for baugen. Utsendingen Edward Favre Parret vendte hjem til Sveits med følgende melding: Industrialiser eller forsvinn. USA utmerket seg som et foregangsland, og hadde allerede utviklet automat maskiner som produserte ur deler av høy kvalitet. Amerikanske industrielt fremstilte kvalitets ur, konkurrerte ut de håndverksbaserte Sveitsiske urene på både pris og kvalitet. Men Sveitserne hadde forstått alvoret, og bygget opp en egen ur industri i løpet av 1880 årene. Ca. 1930 ble det i Sveits produsert flere armbåndsur enn lommeur.

Krise nr. 2.

Rundt 1980 gjør elektronikken for alvor sitt inntog i urindustrien. Av de ca. 2000 sveitsiske firmaene som produserte ur i 1950 årene, var det i 1984 bare 632 tilbake. En arbeidsstokk på ca. 90000 var sunket til bare 30000. Konkurransen fra asiatisk urindustri var i ferd med å rive den tradisjonelle sveitsiske urindustrien over ende. Det mekaniske uret med sine lange historiske røtter, ble erklært dødt og begravet, det elektroniske uret var i ferd med å feie det tradisjonelle mekaniske uret av banen. Men heldigvis tenkte industrilederen Jean Claude Biver annerledes, han kjøpte det gamle urmakerhuset Blancpain som hadde solide røtter tilbake til 1735. Med slagordet: «Siden 1735 har ikke Blancpain produsert et eneste kvartsur, og kommer heller aldri til å gjøre det». Tatt i betraktning at det elektroniske uret marsjerte frem på alle fronter, må dette ha vært den reneste selvmords erklæring. Men det var gode grunner for Bivers toneangivende program erklæring, mot alle odds, det fine mekaniske uret hadde livets rett. For skulle det vise seg, et håndverk er noe mer enn bare en produksjonsmåte. Det bærer med seg en tradisjon og et kulturelt kunnskaps testament som overleveres fra en generasjon til den neste. En kunnskap som ikke er nedfelt i ord på papir, men som ligger skjult i urene selv og i urmakernes hender. Ved å avstå fra kvarts produksjon klarte Biver og Blancpain å bevare kunnskapen om håndverket. De klarte å ta vare på verdifullt produksjonsutstyr i en periode da gamle maskiner og verktøy nådeløst havnet på skraphaugen.

Etter hvert klarte den sveitsiske urindustrien å fronte kvartsteknologien på dens egen banehalvdel. Utfordringen var å lage et tynnere og kvalitetsmessig bedre ur en japanernes. Verket skulle presses inn i en kasse som ikke var tykkere enn 2mm. I Sveits ble prosjektet kjent under navnet, Delirium. I løpet av seks måneder hadde utviklingsgruppen skissert en modell hvor urverkets platine (platen verket er bygget på) var sløyfet. Verket ble montert direkte på kassens bakside. Dette reduserte Delirium urets totalhøyde til uslåelige 0,98mm. Lanseringen skjedde 12/1-79. Kassen kom fra Concorde og ble markedsført I USA for $10000.-. Dette uret dannet grunnlaget for en ny sveitsisk industrirevolusjon, Swatch uret. Med et bein i ny datateknologi og det andre i tradisjonelt håndverk, klarte sveitserne enda en gang å reise seg med styrken fra sine kulturhistoriske røtter i ryggen.

Krise nr. 3.

Som de to foregående krisene, bunner dagens krise også i noen nedarvete sveitsiske særegenheter. En utpreget evne til ikke å kunne lese, om enn aldri så tydelig, skriften på veggen. Og en arrogant holdning til gode råd. Det har vist seg å koste sveitserne dyrt. Nå kan fadesen gjenta seg. Men ikke først og fremst grunnet i et teknologiskifte denne gangen. Det blir for lettvint å legge skylden på de nye Smartwatches. Det vi nå er vitne til, er et samfunnsmessig vendepunkt, som spesielt gjør seg gjeldende i den luksuspregete sveitsiske urproduksjonen. Som ensidig har satset på ekstremt kompliserte og enormt dyre ur for verdens aller rikeste befolkning. Dette vises best i det faktum at i 2015 produserte sveits bare 2% av verdens ur, men la hånd på 50% av fortjenesten. Det viser en klar ubalanse i produksjonen mot en overdreven luksusproduksjon. Denne utviklingen har ført til en utvanning av det solide rykte som varemerket Swiss made sto for. En sterk Sfr, sviktende markeder i Kina -36%, Hong Kong -17%, Italia -12,3%, Tyskland -11,1%, Japan -5,8%. Disse tallene fra det siste året viser alvoret. Siden årsskiftet er nedgangen på gjennomsnittlig -9,5%. Tar vi et raskt sideblikk til Tyskland, som står for en langt mer pragmatisk holdning til sin urproduksjon, ser vi en langt mere, jeg våger å si, ærligere holdning til forholdet mellom pris og kvalitet.

På ny må sveitserne kontrollere sin arroganse og grave frem sine gamle røtter i det enkle, solide og ærlige urmakerhåndverket.

Ur for middelklassen?

Ser vi tilbake på det mekaniske urets gullalder fra 1950, 60 og 70 årene hadde disse urene et troverdig forhold mellom pris og kvalitet. De kunne repareres av en urmaker som hadde bestått sin svenneprøve. Mange av disse urene lever i beste velgående den dag i dag, som ettertraktede samleobjekter. Det er ikke uten grunn. Disse enkle urene hadde sin base i solid håndverk, og kunne kjøpes for ca. 300.- 1960 kroner. I dag ville et slikt enkelt, men solid middelklasseur koste mellom kr. 10000.- og 20000.-.

På 1980 tallet begynte økonomer og markedsførere å sette sitt preg på industriens beslutnings prosesser. I dagens marked har det kvalitetsbevisste mellom segmentet av urproduksjonen forsvunnet, og delt seg i to. Et segment for meget dyre ur som krever spesialkompetanse for sitt vedlikehold, og et for billige kvartsur som det stort sett ikke lønner seg å reparere.  Om fremtiden er det vanskelig å spå, men mye tyder på at det vil skje store forandringer i sveitsisk urproduksjon i årene fremover. Det enkle solide uret i midtskiktet som urmakeren i gata kunne leve av er forsvunnet. En kan spørre seg hvorfor. Var det simpelt hen av for god kvalitet?

Alternativene?                                                                                                             

Alternativer finnes, når det gjelder verkproduksjon er flere i gang med å lade kanonene. Japanerne har vært på banen lenge med gode produkter for mellomskiktet i markedet. Men nå er det først og fremst Sveits det gjelder. Navn som Selitta, Soprod, Vaucher, har vært på banen en stund. Ronda lanserer et mekaniske verk med produksjons start i 2017. Eterna Mowements har utviklet et nytt modulverk, kaliber 39, base kaliberet gir mulighet for hele 88 varianter. Felles for disse produsentene er at de fortsatt er avhengige av nøkkel komponenter fra SWG. Som gangpartier, de delene i urverket som får osilatoren (balanse) i urverket til å svinge med riktig frekvens. 90% av dagens verkprodusenter er enda avhengige av Nivarox spiraler som kontrolleres av SWG. Slutt levering til tredjepart er satt til 2023.

Men her skal også nevnes en ukonvensjonell aktør, Horage, Accurate swiss. Dette samarbeidet mellom drevene industrifolk, har allerede eksistert i syv år. Resultatet K1 kaliberet, som allerede har vært utprøvd i småskala produksjon, er nå klart for industriell fremstilling. Det kan modifiseres i 18 forskjellige konfigurasjoner. En kronograf, urverk med stoppeklokke i tillegg, mangler forløpig i tilbudet. Men her snakker vi om en meget innovativ og ukonvensjonell bedrift. Horage er 100% uavhengig. K1 kaliberet skal være å få kjøpt for alle som måtte melde sin interesse. Utfordringen pr. dato er å klare skrittet fra små serier til masseproduksjon, først da kan de ta opp kampen med eta på pris. Men alt dreier seg ikke om pris, gangparti og spiral er basert på silikon fra et tysk firma, noe som øker verkets yteevne med 30%, og skal gi K1 en gangreserve på 55 timer. De 18 forskjellige modulene er forhånds montert og kan med letthet monteres inn i K1 kaliberet, uten at verkets høyde eller diameter forandres. Hr. Felsi som er en av gründerne bak K1 sier at de tidlig forsto at den dagen SWG opplevet en tilbakegang i etterspørselen etter eta verk, ville de sansynligvis lempe på leveransene til tredje part. I juni i år meldte Reuters at SWG hadde sendt en forespørsel til det sveitsiske konkurranse tilsynet Weko om å få gjenoppta sine leveranser av eta verk til tredje part. Med denne muligheten for øyet ble K1 utformet ut fra dagens teknologi, noe som uansett vil gi K1 kaliberet et konkurranse fortrinn fremfor de aldersstegene eta verkene. For å klare spranget opp til industriell produksjon har Horage prøvd å finansiere prosjektet med Kick Starter. Foreløpig har 131 sponsorer bidratt med den nette sum av kr. 1340000.- . Foreløpig ser det lovende ut.                                                                      I 2015 kunne de fleste Sveitsiske produsentene bare vise til røde tall. Mens Nomos fabrikken i Glashütte, kunne vise til en økning på tretti prosent. Nomos er hundre prosent uavhengig av SWG komponenter. Her ser vi en raskt stigende stjerne i det før nevnte neglisjerte mellomskiktet i tilbudet av mekaniske kvalitetsur.

Overlevelse.

I dag står kampen om urmakerhåndverkets overlevelse. Skal urmaker -  håndverket totalt legges inn under storindustriens særinteresser, eller skal håndverket få bestå på sine egne premisser, med nedarvete krav til ærlighet og solid arbeidsmoral? Håndverkeren møter kunden sin øye mot øye, industrien skjuler seg bak fremmedgjøring og avansert markedsføring.

 

Allmennpraktikeren og spesialisten.

Urmakerfaget arbeider med en ny urmakerutdanning i skole på Plusskolen i Fredrikstad. Svaret på søknaden vil komme i februar 2017. Men hvem skal vi utdanne urmakere for? Skal vi beholde en kvalitetsutdanning for urmakere i Norge må vi sikte mot en allmennpraktiker med breddekunnskap. Spesialiseringen får industrien med sine særinteresser ta seg av selv. Etter to år i videregående skole, pluss to læreår i bedrift, opplever vi at de faglige målene ikke nåes. Gode læreplasser er dessuten vanskelig å oppdrive. En god evaluering av lærling og lærebedrift hører til sjeldenhetene. Urmakerfaget ønsker seg en treårig utdanning basert på VG2, VG3, pluss et perfeksjonerigsår i tillegg til VG3 året. Dette for å nå de målene fagets svenneprøve har fastsatt for en dyktig allmennpraktiker. Allmennpraktikeren skal dekke kunnskapen om alt fra kulturarvens verneverdige ur og klokker, til hverdagens reparerbare bruksur. Han skal være bevist på at han ved sin fagkunnskap bærer en 700 år gammel kulturarv videre. Han må også ha en klar forståelse av hva han ikke kan. Avstanden mellom restaurering og destruering kan være skremmende kort.  

Arbeidsfordeling.

Med dagens krisestemning for øyet må først og fremst Sveitsiske urprodusenter ta vertikaliseringen i sin egen urproduksjon opp til vurdering. Utviklingen går i retning av en, enten er du med oss, eller du er mot oss, strategi. Dette fører til utestengning av mange i bransjen, både dele leverandører og urmakere, som hverken kan eller vil skrive under på sterkt bindende kontrakter. Det hevdes at det er en frivillig sak om en vil kontraktfeste et samarbeide eller ikke. Det er en diskutabel frihet, når inngåelse av kontraktene ofte binder mye kapital, og med det innskrenker friheten til å ta inn konkurrerende produkter. Dessuten slik markedsituasjonen er i dag, er alternativene vanskelige å finne. Spesielt, som før nevnt, når det viktige kvalitets beviste mellomsjiktet i ur produksjonen er forsvunnet. Istedenfor utestengning må samarbeide vurderes som en mere farbar vei for fremtiden. Håndverkstradisjonene må få en mulighet for overlevelse, slik at en med fagets svenneprøve godkjenner en dyktig allmennpraktiker, som skal ha rett til å kunne drive salg og service, med adgang til reservedeler på alle de urene i markedet, som ikke trenger spesialkompetanse utover allmennpraktikerens. Dessverre er ikke situasjonen slik i dag, urmakere og dele leverandører over hele verden ser sin livssituasjon truet, og gjør opprør mot sveitsisk monopolisering. Nå sist har det engelske delefirmaet Cousines bebudet rettsak mot den sveitsiske giganten Swatch Group. Kampen om urmakerens og urmakerfagets fremtid fortsetter.

Jon J. Lindstrøm

 
< Forrige   Neste >

Ansvarlig for nettsidene: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.