Startside arrow Nyheter arrow Studietur og invitation til Paul Gerber i Sveits.
søndag 18. november 2018
Studietur og invitation til Paul Gerber i Sveits. Skriv ut E-post
onsdag 12. september 2018
Reisebrev fra to urmakere i sønderled
august/sept. 2018



Kjell Jørgensen og Erik Ødegaard

Invitasjon fra den verdenskjente urmaker Paul Gerber i Zürich til slott Freudenthal ved Bodesjøen.
«Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzḧlen»

(Mathias Claudius (1740 til 1815) – tysk dikter).

Det var med ikke liten glede d´herrer Ødegård fra Sarpsborg og Jørgensen fra Valdres med tilstøtende fru Ødegård mottok invitasjon fra sin felles venn og æresmedlem i FUN, Paul Gerber, til et ikke nærmere spesifisert arrangement i Sveits og ved Bodensjøen (på tysk side).

Det var liksom ikke helt klart hva arrangementet skulle bestå i, Paul sa ikke så mye om innhold og program, men det skulle komme noen klokkeinteresserte fra Sveits og Tyskland til en samling på Slott Freudenthal, men om vi hadde lyst til å være med var vi hjertelig velkommen til å representere, oss selv, FUN og Norge.

Siden Kjell skulle tilbake til Sveits for første gang på mange måneder og hadde lyst til å bli noen dager for å hilse på gamle venner, og han og Erik ikke hadde vært sammen i Sveits siden glansdagene da de sammen gjorde både Basel- og Genevemessene utrygge, ble de enige om at de skulle gjøre litt mer ut av det enn bare en helgetur. Kjells kone var også invitert, men siden hun kom tilbake fra barn og barnebarn i USA samme dag som det var planlagt avreise til Zürich, prioriterte hun å reise hjem til Valdres.

Kjell er et vanemenneske og reise alltid over København – med avgang fra OSL 06.00 de årene han pendlet til Sveits, bestemte han i egenskap av selvbestaltet reiseleder at slik måtte det bare bli. Så for å slippe å stå opp før man egentlig skulle ha lagt seg dagen før, møttes to glade urmakere og den enes kone til middag, rødvin og overnatting på Comfort Hotel Runway en torsdag kveld i slutten av august.


Fredag var satt av til besøk på urmuseet i Winterthur. Erik hadde vær der for mange år siden, men oppdaget raskt at det hadde skjedd ting, store ting, med samlingen. Ikke bare var det en av de største kolleksjonene av gamle veggur (med og uten pendel) – noe som ga Kjell en fantastisk lærerik innføring i noen han visste lite eller ingen ting om fra før – og mer eller mindre funksjonsdyktige tårnursverk, men også en enestående samling av lommeur. Etter å ha sett på litt forskjellig av ymse slag, oppdaget vi to vitriner, en full av Breguet lommeur, alle fullt restaurert.


Og i vitrinen ved siden av var det en minst like stor samling av Patek Philippe lommeur – alle med minst en komplikasjon, de fleste med både slagverk og års- eller perpetualkalender. Et ur alene kunne sikkert gjort en norsk urmaker gjeldfri! Og samleren, Oskar Schwank, begynte sin karriere som urmaker hos IWC. (Mer om han senere).

På vei til Bodensjøen lørdag stoppet vi i Schaffhausen og besøkte fabrikkmuseet til IWC. Her finnes utstilt nesten alle produserte modeller av IWC, fra Pallweber-verk og spesialproduksjon til den sveitsiske Skytterklubben i Singapore, via lommeur og portgiser- og flygerur til tidligere Ingenieur og Porsche Design til dagens produksjon. IWC har i helgene en levende urmaker på utstilling i museet, han har et lite verksted bak en glassvegg så turistene kan se han arbeide. Som de sosiale og kontaktsøkende menneskene vi egentlig er, hadde vi en interessant samtale med han, men da vi spurte om tilgang til deler for reparasjon og restaurering, ville han helst snakke om noe annet!

 

Så til helgens virkelige høydepunkt, samlingen i Freudenthal.


 

Gjestelisten var imponerende; Walther som har en samling på 6.000 armbåndsur, Peter som er redaktør i ArmbandUhren, Renè som eier en av verdens mest anerkjente klokkebutikker i Zürich, Magnus som Kjell har kjent på internett siden de var sammen om å etablere forumet TimeZone men som møtte for første gang denne dagen, Andreas som er en av de mest anerkjente uavhengige urmakere i verden, Ralph som eier verdens mest kompliserte ut – og et tyvetalls andre hyggelige og interessante gjester med akkurat samme interesse som oss to nordmenn.

 

Kveldens hovedperson var likevel verdens mest kompliserte armbåndsur, hittil kjent som «Piget/Müller/Gerber»-uret. Historien bak dette er:

- Lous-Elyseè Piguet laget for hundre pr siden tre lommeur i damestørrelse med minuttrepetisjon og grande et petit sonnerie (time, kvarter og minuttslag).

- To av disse er forsvunnet, men den da unge og talentfulle (nå adskillig mer kommersielt orienterte) urmaker Frank Müller kjøpte det siste verket på auksjon og fikk den sveitsiske industrimagnaten Willy Sturzenegger med å finansiere ombyggingen av dette til et armbåndsur. Frank Müller la til en modul for evighetskalender og laget dertil et mekanisk termometer integrert i klokka. Allerede da var dette et komplisert ur som vakte stor oppsikt; grande et petit sonnerie og perpetualkalender, med termometer.

- Willy Sturzenegger ville ha mer. Han tok kontakt med flere urmakere, men ettersom eieren satte som krav at verket ikke skulle øke i størrelse og kassa og den fantastisk skjønne tallskiva skulle ikke kunne endres, var det ingen som påtok seg oppgaven med å legge til nye komplikasjoner.

- Så kontaktet han Paul Gerber og spurte om han kunne lage en tourbillion. Kravet var at den opprinnelige balansen skulle benyttes. Paul tenkte som Pippi Langstrømpe; det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg sikkert få til.

Et problem var at ingen ting i verket var dokumentert og ikke noe var laget til standard. Et annet problem var at Paul ikke kunne øke dimensjonene på verket. Så for å få plass til tourbillionen måtte metall i verket fjernes for å gi plass til «buret» som gangen sitter i og som roterer om sin egen akse. En feil her, og det uerstattelige verket er ødelagt for alltid.

- Sturzenegger var fortsatt ikke fornøyd, han vill ha flere komplikasjoner. Opp gjennom årene kom slepeviserkronograf med fly-back mekanisme, retting av funksjonsfeil i kalendermodulen til Müller, to gangreserver (en for gangverket og en for slagverket). Alt dette uten å endre verket verken i høyde eller diameter. Dermed måtte alt bygges inn på plasser som egentlig ikke er der, innimellom eksisterende komponenter.

- Minuttelleren er en historie for seg. Å overføre til kronografens minutteller via tannhjul var umulig, det var det ganske enkelt ikke plass til. Så Paul konstruerte en overføring via hevarmer. Men hvor skulle minuttelleren være? Paul la den over sekundviseren, med det til følge at han måtte bore et hull gjennom sekundaksen for minuttelleren.

- Det samme for kronografen. En slepeviserkronograf har to sekundvisere til stoppeklokka hvor den ene kan stoppes mens den andre fortsatt går (for å kunne lese av mellomtider). Også dette måtte skje gjennom minuttaksen!

- En ting var å plassere kolonnehjulet for stoppeklokka. Med slepeviser trenger man et kolonnehjul til for start og stopp av sekundviser nummer to. Det var det (egentlig) ikke plass til, så det sitter som utvidelsen av et skruehode.

- Sturzenegger skulle etter hvert flytte fra Sveits, men han ønsket at klokka skulle bli i «hjemlandet» og den ble solgt til Ralph Graf. Han hadde ingen ønsker om ytterligere funksjonaliteter, men hittil hadde modifikasjonene og tilleggsfunksjonene vært laget mer med tanke på funksjonalitet enn på estetikk.

- Graf ba Paul om å demontere hele klokka – alle 1.119 delene – finishere alt til høyeste standard.

 

Lørdag 1 september var den offisielle slutt-datoen for et arbeid som har pågått i mer enn 20 år og i en glimrende presentasjon fra Dr Magnus Bosse ble hele arbeidet med klokka gjennomgått og diskutert.

I tillegg presenterte Magnus Bosse en bok han har skrevet om klokka og prosessen frem til i dag, og både Erik og Kjell fikk med seg hjem hvert sitt eksemplar med dedikasjon fra både Paul og Magnus.

Klokka heter ikke lenger «the Piguet/Muller/Gerber Watch», men Superbia Humanitatis og ligger nå vel forvart i en bankboks i Zürich i sitt håndlagde edeltresetiu som et minnesmerke over hva mennesket kan skape – noe som gjenspeiler navnet på klokka.

 

Den er fortsatt verdens mest kompliserte armbåndsur ifølge Guinness Book of Records. Som Magnus (og Paul Gerber) påpekte – å lage en klokke med mange komplikasjoner er ikke så vanskelig npr man starter fra ingenting, med CAD, et team av urmakere og konstruktører og kan lage alt fra grunnen av. Her snakker vi om det ypperste av komplikasjoner tilpasset et urverk som er et unikat. Den rekorden er det ingen som kan slå.

Foto: Lisbet Myhre
Paul Gerbers himmelrike!

Mandag hadde Kjell en avtale med Paul om å lage noen modifikasjoner på klokka han laget i Pauls verksted i 2014. Etter 12 timers arbeid kunne han reise hjem med ny balanseklobe med mikroregulering, speilpolert rykkeviser og nye sandblåste og kantslipte visere. I tillegg var klokka renset, smurt og viserfriksjonen strammet slik at minuttviseren holdt følge med tiden i resten av verden.

Og som vi avsluttet alle stiler på folkeskolen med: «vi var alle enige om at det hadde vørt en fin tur». Lisbet, kona til Erik, holdt ut med to nerder på tur – og takk til henne for det!



Og som vi avslutter alle stiler på folkeskolen med:
"vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur"
Lisbet, kona til Erik, holdt ut med to nærder på tur- og takk for det!

 

 

 

- (e

 

 
< Forrige   Neste >

Ansvarlig for nettsidene: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.