Startside arrow Artikler arrow En dag i Østfold
søndag 19. november 2017
En dag i Østfold Skriv ut E-post
onsdag 03. oktober 2007

En dag i Østfold

 

En tidlig maidag i år ble det i Faggruppas regi avviklet en rundtur i Østfold for urmakerskolen i Kongsberg. Turen var ment som en inspirasjon til elevene ved skolen samt å vise frem noe avdet gjeveste vi har her hjemme på bjerget hva klokker angår. Først gikk turen til Borgarsyssel Museum i Sarpsborg, hvor den etter hvert så navngjetne Rasmus Sørnes’ har noen av sine arbeider utstilt. Det er noe eget med slike karer som Rasmus Sørnes, noe også elevene fikk øynene opp for. Tiltross for at han fikk avslag som urmakerlærling med bakgrunn i at han ble betraktet som en bonde(noe som var ment noe nedlatende i denne sammenheng) og det ble pekt på at han med sine klumpete hender ikke var å betrakte som ”egnet”, så var disse klumpete hendene i stand til å lage ting som ingen i dette land har gjort ham etter. Det spørs om noen her hjemme noen gang vil komme i nærheten av ham. Det er utgitt en bok om Rasmus Sørnes for interesserte så jeg hadde ikke tenkt å utbrodere dette videre her. Dog bør det nevnes for de uinnvidde at det som ble bevitnet av elevene her var nok til å ta pusten fra dem en liten stund for så i neste omgang til å forhåpentligvis inspirere.
Videre gikk turen til Gamlebyen kirke for å betrakte Norges eneste ur av denne type med Dennison gang. Her kunne alle stå oppe i tårnet og betrakte denne litt merkelige gangtypen på nært hold og i en hyggelig målestokk for en gangs skyld.
Uret ble for øvrig renovert for ca 10 års tid siden av Erik Ødegård i Sarpsborg, også kjent som leder av faggruppa. Elevene ble satt på en liten prøve og måtte prøve å forstå gangen for så å prøve å forklare virkemåten. En ikke helt enkel oppgave da gangarten er noe spesiell og noe vanskelig å forstå.
Videre ble turen lagt innom en noe spesiell utstilling. Nemlig en ukrainsk kunstner ved navn Nikolay Sjadristy. Denne ukrainske kunstneren driver nemlig med noe vi må kalle mikro kunst. Sammenlignet med hva denne herre utøver, så vil urmakeriet fortårne seg som skipsbygging i forhold. Jeg skal prøve å gi en kort beskrivelse av hva vi bivånet. Denne mann driver med en kunst som må betraktes igjennom mikroskop. Et eksempel: Han tar et menneske hår og borer dette opp på langs(ja, du leste riktig).Videre blir dette håret, etter at ”innmaten” er fjernet, polert innvendig og utvendig(noe å tenke på neste gang man sliter med å polere en balanse tapp).Videre etter at håret er blitt helt gjennomsiktig, blir det laget en rose med blader og stilk som blir montert inne i håret.. Dette gav bakoversveis på alle sammen inkludert de med ”lånehår”. Det må nevnes at denne utstillingen vil være på plass til september for de interesserte og plass må bestilles. Etter et besøk her så får uttrykket  ”lite dameur” en ny dimensjon.
Etter denne runden hastet det med å få litt for. Urmakere har som kjent noe ”skrinne” kropper som trenger en jevn strøm av næring.Etter  maten bar det inn på Pluss Gullsmedskole, som er plassert midt i Gamlebyen. Vi blir tatt med rundt av rektor Bjørn Tønnesen som meget gjerne ofrer litt av sin dyrebare tid på oss. Etter å ha fornemt denne herlige atmosfære som tok litt pusten fra oss alle, fikk flere enn undertegnede trang til å farge håret tilbake til orginal-fargen, for så i neste omgang å søke seg inn på skolenFor de som ikke vet hva Pluss skolen er så kan det være på plass med en liten forklaring. Pluss skolen er en privat skole med følgende linjer: gullsmed, skomaker, forming kunst/håndverk Skolen startet opp i 1985 og her overleveres kunnskap i lokaler som daterer seg flere hundre år tilbake. Skolen hadde en tøff start da både forbund og butikker gjorde sitt beste for å avlive skolen. I dag er det den eneste skolen i sitt slag med 100% ståkarakter med samme prøve som resten av landet. Dette skyldes ikke minstdet engasjement som ble lagt for dagen for å bevise behovet. Gullsmedlinjen alene har ca 150 søkere i året hvorav i gjennomsnitt ca 18 elever tar svennebrev hvert år. Det kan være verd å merke seg at alle består fagprøven, en i og for seg imponerende statistikk. De to andre gullsmedskolene i landet sliter med en strykprosent på ca 70. Skolen drives litt etter et modulprinsipp og har som et av formålene å høyne produktenes standard mellom industri og håndverk. Det må nevnes at selv alle disse skoler så utdannes det for lite gullsmeder i Norge i forhold til behovet. Det bør jo også nevnes at nesten alle elevene leide hybel eller leilighet i Gamlebyen til en meget hyggelig penge. Jeg må innrømme at jeg stod og drømte meg bort litt. Tenk om vi hadde blitt forespurt om å legge urmakerskolen til et slikt fantastisk sted i disse historiske omgivelser. Hvilken inspirasjon ville ikke det vært og kunne være nesten under samme tak som nært beslektede fag. Ja, det er lov å drømme.
Undertegnede som mange ganger i uken jages av parkeringsvakter i hovedstaden legger plutselig merke til at det ikke er slik menneskefiendtlig adferd å spore i Gamlebyen. Ikke koster det en døyt å parkere her, heller ingen uniformer å spore. Du milde for et liv!Vel, som kjent var ikke Adam for lenge i paradiset, så av gårde med oss. Vi gav oss landeveien i vold.Elevene hadde ingen formening om hvor reisen skulle ende og ble vel ikke altfor imponert når vi stoppet ved et privat hus som viste seg engang å ha vært en skole fra 1800-tallet. På trammen stod en stillfaren mann ved navn Leif Karlstad som ikke gjorde noe vesen av seg utover det å ønske oss velkommen. På beskjedent vis innrømmer han at han driver å samler litt på klokker. Vel, dørene åpnes og man stiger inn. Med dempede stemmer og høye øyenbryn ble mange ord utvekslet elevene imellom, ord som nok på et øyeblikk hadde plassert hele gjengen i skammekroken på denne gamle skole hvis de hadde blitt hørt av fordums lærerinner idet husets innhold ble tatt nærmere i øyesyn. Her var klokker i alle tenkelige varianter og i et imponerende antall og sjeldenhet  Her fantes meget gamle gulv/veggur og helt ned til armbåndsur. Huset var rett og slett stappfullt ikke bare av klokker nei, men av alle slags samleobjekter fra børser med luntelås via telefoner til en helt utrolig samling med sveivegrammofoner og lirekasser i alle størrelser. Jeg vet faktisk ikke i skrivende stund hvor man skulle reist for å se noe lignende. Det er seg gjerne slik at når man har lagt ned et langt liv i å samle slike skatter så  kan man bare ane hvilke kunnskaper om disse ting et slikt menneske besitter.Mens vi står der og hyperventilerer så kommer neste smell. For Leif har i anledningen invitert en annen samler og venn som heter Ronny Olavesen. Også denne av beskjeden natur og etter litt press nesten litt motvillig innrømmer og ”stelle” litt med klokker også han. Det som dras opp av sekken her er av en slik alder og sjeldenhet at vi nektes gang på gang av Erik å besudle disse klokker med våre keitete hender, så hvite hansker blir montert på hver enkelt etter hvert som godbitene sendes rundt. Vi snakker her ikke bare om sjeldne ur her hjemme, men også på verdensbasis. Hva med verdens første bærbare ur med spindelgang med folioarmer og svinebust. Vi snakker om klokker tilbake til 1500-tallet hvor man ikke engang så hensikten i å ha minuttviser på klokka, kun timeviser. Hva med for eksempel lommeuret som ble spesiallaget til Karl XII .Det som passerte gjennom hendene her vil de fleste aldri noensinne holde i sine hender igjen. De steder hvor slike ting finnes i dag er gjerne museer av det litt gjevere slaget, og du kan jo prøve å spørre direktøren om han kan låse opp noen av glassmonterne for du vil se litt nærmere på ”godbitene”. Dette er ikke daglig kost og jeg er ikke helt sikker på om elevene virkelig forsto hva de fikk være med på.Det er ikke hver dag at man blir vist en tillit som denne, nemlig at klokker av en ufattelig verdi blir sendt fra mann til mann på dette vis. Disse ur er av en sånn alder og sjeldenhet at det ikke kan fastsettes noen verdi, for hvis rette kjøper dukker opp, hvem vet hva vedkommende er villig til å betale for noe man blir tilbudt kanskje bare en gang i livet hvis man er heldig. Den kunnskap som også her besittes av eieren henleder undertegnede bla til å innrømme hvilke kunnskaper om klokker man selv mangler. Dette lærer man ikke på skoler, det tar et liv å lære dog hvis man hengir seg totalt. Man kan jo også spørre seg selv hvem som skal reparere og vedlikeholde slike fantastiske ting i fremtiden.Man kunne spore en stor begeistring og entusiasme hos elevene, for de fikk titte inn i en verden som de nok håper å bli en del av selv engang. Midt i alle drømmer blir kaffe og kaker servert av Leif Karlstads kone. Leif nekter også hårdnakket å ta imot betaling av noe slag, verken for omvisning eller servering.
Når jeg snur meg etter endt dag fornemmer jeg fortsatt den oppglødede stemning som rådet hos neste generasjon urmakere. Mon tro hvordan framtiden vil bli. Det er jo litt bedrøvelig å tenke på at kanskje urmakere i flere generasjoner har steget opp på en noe høy hest og blitt der. Slike som Rasmus Sørnes hadde vel neppe vært kvalifisert til å være medlem NUF. Heller ikke vil bransjen slippe slike vi besøkte i dag inn i varmen. Det er dog slik, at kommer noen av slike samlere innom en hvilken som helst butikk i dette land så tar det ikke lange tiden før urmakeren er målbundet. Hvor er det egentlig vi ønsker at kompetansen skal være i fremtiden. Den som lever får se.

Boye Lind

 
< Forrige   Neste >

Ansvarlig for nettsidene: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.