Startside arrow Artikler arrow Julehilsen med bismak, av urm. Jon Lindstrøm
søndag 19. november 2017
Julehilsen med bismak, av urm. Jon Lindstrøm Skriv ut E-post
tirsdag 13. desember 2011
Oslo 11/12 2011
 
Til FUN.
Til mine kolleger og venner i FUN som en julehilsen, og med en nyttårshilsen litt på forskudd.
Julehilsen med bismak.
Jon.
 
Allmennpraktiker eller spesialist?
Det hender jeg må oppsøke doktoren med en sår hals eller andre
plager. Som oftest ender det med en blodprøve og en resept i
hånden. Spesialisten har jeg knapt stiftet bekjentskap med der
han beveger seg
på toppen av sitt fags knappenålshode. Men allmennpraktikeren
derimot
kjenner jeg som en som føler seg hjemme i hele sitt fags syskrin. Når det
gjelder våre egne urmaker allmennpraktikere kan vi snart måtte spørre,
hvor ble de av? For det kan se ut som livsbetingelsene for han som alltid
har vært der, både i by og bygd, spredd over det ganske land, han har
det ikke godt lenger. Hun og han som med svennebrevet i hånden øynet
en fremtid for seg selv og familien i en egen butikk hvor reparasjoner og
salg av ur var næringsgrunnlaget. Men tidene forandrer seg.
 

Det nye året begynner allerede å gå seg til, men skoene med SG`s
varemerke trykker meg over tærne. Nå er kontraktene signert av dem
som ser seg tvunget til å underkaste seg SG diktaturet, for er det noen
som med hånden på hjertet som kan si, at de underskriver disse SG
kontraktene med glede? For sett med mine øyne, et samarbeide av
dette kaliberet, som tuftes på tvang, har dårlige fremtidsutsikter.
 Allmennpraktikerne som blir stående igjen utenfor SG porten,
kan selv
om det svir i øyekroken en stakket stund, se fremtiden frimodig
i øynene.
Med nye leverandører som ønsker å spille på lag kan det skapes
friskere
og bedre samarbeidsformer i bransjen. Så for alle oss, og for
generasjonene før oss, som har reparert Omega, Longines,
Certina og
Tissot, og snakket varmt for disse merkeurene. De var jo av en
kvalitet
vi som håndverkere kunne stå for. Nå er vi sammen med en krets
av
trofaste kunder kastet på gaten. Det kjennes som et svik. Men,
skitt au,
den energien vi til nå har investert i SG`s varemerker er frigjort til
nye
og spennende prosjekter.
Kvartsarmbåndsurene til daglig bruk lønner det seg knapt å reparere
lenger, urverkene kan riktignok byttes ut, men strengt tatt trengs det
ikke en urmaker til det. De finere mekaniske urene vil SG selv ta seg
av, for å beskytte kundene sine mot urmakere hvis kvalifikasjoner de
trekker i tvil. Så hva blir det igjen for urmakeren i gata å henge fingrene
i. Alle de gamle klokkene, arvestykkene som står på gulvet, henger
på veggen, eller tikker i et kjede i vestelommen på bunaden, de er der
jo, som gamle trofaste følgesvenner. Men Armbåndsurene fra
gullalderen på sekstitallet, som er blitt arvestykker de også, nekter
SG oss nå deler til. Allmennpraktikeren med svennebrevet i glass
og ramme på verkstedveggen har i alle år stått klar til å ta disse urene
under sine beskyttende vinger, med utgåtte deler på lager, som fortsatt
finnes i skuffer og skap. I tillegg er man jo også «høgger» på si, og har
tatt vare på vrak av ymse slag. For hvem vet, en vakker dag kan vraket
redde en selv, eller en kollega i nød. Nettverk finnes på nettet og blant
gamle venner, som vet hvor skoen trykker de også. Men hva står igjen
for allmennpraktikeren å leve av. Kulturarven er der, alt det gamle som
har fått tidens patina over seg. Timene flyr fort når et gammelt slitt lommeur
skal bringes tilbake til livet, men for mange er det pengene verdt.
De fine nye armbåndsurene, som vel tar mål av seg til å bli neste
generasjons arvestykker, får han ikke lenger selge ei heller reparere.
Fordi hans eller hennes kompetanse trekkes i tvil, forretningen med
verkstedet ligger i en sidegate og kontrakten på antall solgte ur, som
han har fått tredd ned over ørene, ikke er til å oppfylle. Mange års
erfaring med stort og smått er gått ut på dato, hvis det ikke finnes
andre veier å gå, enn de SG nå gjennomfører med tvang.
Så hva med alternativene, finnes de? Finnes det leverandører som
ser annerledes på det enn de store, som ønsker å bestemme det
meste selv. For allmennpraktikeren passer ikke inn i dette systemet.
Hvor finnes den leverandøren eller produsenten som er i stand til å se
markedet nedenfra og opp, som kan se verden med allmennpraktikerens
øyne og levere de varene han trenger, og som markedet hans er i stand
til å absorbere. Uten å påtvinge den lille urmakeren salgstall, som han
nok kan drømme om, men siden han er en ansvarlig person, ikke for
sin samvittighets skyld tør underskrive. SG ser seg til og med nødt til å
true med en bot på kr. 7000.- om partnerne ikke marsjerer i takt.
Minner ikke dette om euro gruppen i EU, 17 land får en ny valuta presset
ned over ørene, uten hensyn til kulturforskjeller og hva som betraktes som
livets goder. Dette er industri-samfunnenes tenkemåte. Den passer
desidert ikke for håndverkere som priser sin selvstendighet høyt.
Håndverkerne bekjenner seg til en helt annerledes filosofi, den er
langt mere organisk og i kontakt med jordsmonnet i den kulturen
den skal virke. Allmennpraktikeren har sand mellom tærne og vet
hvor skoen trykker, han kjenner sine kunder enten han skal foreskrive
hostesaft eller reparasjon av et kvalitetsur. Og fremfor alt han er ikke
blitt så nærsynt at han bare kan bevege seg på et knappenålshode.
Hilsen
Jon J. Lindstrøm
 
 
< Forrige   Neste >

Ansvarlig for nettsidene: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.