fredag 22. februar 2019
Hovedmeny | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
|
Logg inn |
---|
Besøkende: 4992783 |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
|
Julehilsen med bismak, av urm. Jon Lindstrøm |
![]() |
![]() |
tirsdag 13. desember 2011 | |
Oslo 11/12 2011
Til FUN.
Til mine kolleger og venner i FUN som en julehilsen, og med en nyttårshilsen litt på forskudd.
Julehilsen med bismak.
Jon.
Allmennpraktiker eller spesialist?
Det hender jeg må oppsøke doktoren med en sår hals eller andre
plager. Som oftest ender det med en blodprøve og en resept i hånden. Spesialisten har jeg knapt stiftet bekjentskap med der han beveger seg på toppen av sitt fags knappenålshode. Men allmennpraktikeren derimot kjenner jeg som en som føler seg hjemme i hele sitt fags syskrin. Når det gjelder våre egne urmaker allmennpraktikere kan vi snart måtte spørre, hvor ble de av? For det kan se ut som livsbetingelsene for han som alltid har vært der, både i by og bygd, spredd over det ganske land, han har det ikke godt lenger. Hun og han som med svennebrevet i hånden øynet en fremtid for seg selv og familien i en egen butikk hvor reparasjoner og salg av ur var næringsgrunnlaget. Men tidene forandrer seg. Det nye året begynner allerede å gå seg til, men skoene med SG`s
varemerke trykker meg over tærne. Nå er kontraktene signert av dem som ser seg tvunget til å underkaste seg SG diktaturet, for er det noen som med hånden på hjertet som kan si, at de underskriver disse SG kontraktene med glede? For sett med mine øyne, et samarbeide av dette kaliberet, som tuftes på tvang, har dårlige fremtidsutsikter. Allmennpraktikerne som blir stående igjen utenfor SG porten, kan selv om det svir i øyekroken en stakket stund, se fremtiden frimodig i øynene. Med nye leverandører som ønsker å spille på lag kan det skapes friskere og bedre samarbeidsformer i bransjen. Så for alle oss, og for generasjonene før oss, som har reparert Omega, Longines, Certina og Tissot, og snakket varmt for disse merkeurene. De var jo av en kvalitet vi som håndverkere kunne stå for. Nå er vi sammen med en krets av trofaste kunder kastet på gaten. Det kjennes som et svik. Men, skitt au, den energien vi til nå har investert i SG`s varemerker er frigjort til nye og spennende prosjekter. Kvartsarmbåndsurene til daglig bruk lønner det seg knapt å reparere
lenger, urverkene kan riktignok byttes ut, men strengt tatt trengs det ikke en urmaker til det. De finere mekaniske urene vil SG selv ta seg av, for å beskytte kundene sine mot urmakere hvis kvalifikasjoner de trekker i tvil. Så hva blir det igjen for urmakeren i gata å henge fingrene i. Alle de gamle klokkene, arvestykkene som står på gulvet, henger på veggen, eller tikker i et kjede i vestelommen på bunaden, de er der jo, som gamle trofaste følgesvenner. Men Armbåndsurene fra gullalderen på sekstitallet, som er blitt arvestykker de også, nekter SG oss nå deler til. Allmennpraktikeren med svennebrevet i glass og ramme på verkstedveggen har i alle år stått klar til å ta disse urene under sine beskyttende vinger, med utgåtte deler på lager, som fortsatt finnes i skuffer og skap. I tillegg er man jo også «høgger» på si, og har tatt vare på vrak av ymse slag. For hvem vet, en vakker dag kan vraket redde en selv, eller en kollega i nød. Nettverk finnes på nettet og blant gamle venner, som vet hvor skoen trykker de også. Men hva står igjen for allmennpraktikeren å leve av. Kulturarven er der, alt det gamle som har fått tidens patina over seg. Timene flyr fort når et gammelt slitt lommeur skal bringes tilbake til livet, men for mange er det pengene verdt. De fine nye armbåndsurene, som vel tar mål av seg til å bli neste generasjons arvestykker, får han ikke lenger selge ei heller reparere. Fordi hans eller hennes kompetanse trekkes i tvil, forretningen med verkstedet ligger i en sidegate og kontrakten på antall solgte ur, som han har fått tredd ned over ørene, ikke er til å oppfylle. Mange års erfaring med stort og smått er gått ut på dato, hvis det ikke finnes andre veier å gå, enn de SG nå gjennomfører med tvang. Så hva med alternativene, finnes de? Finnes det leverandører som
ser annerledes på det enn de store, som ønsker å bestemme det meste selv. For allmennpraktikeren passer ikke inn i dette systemet. Hvor finnes den leverandøren eller produsenten som er i stand til å se markedet nedenfra og opp, som kan se verden med allmennpraktikerens øyne og levere de varene han trenger, og som markedet hans er i stand til å absorbere. Uten å påtvinge den lille urmakeren salgstall, som han nok kan drømme om, men siden han er en ansvarlig person, ikke for sin samvittighets skyld tør underskrive. SG ser seg til og med nødt til å true med en bot på kr. 7000.- om partnerne ikke marsjerer i takt. Minner ikke dette om euro gruppen i EU, 17 land får en ny valuta presset
ned over ørene, uten hensyn til kulturforskjeller og hva som betraktes som livets goder. Dette er industri-samfunnenes tenkemåte. Den passer desidert ikke for håndverkere som priser sin selvstendighet høyt. Håndverkerne bekjenner seg til en helt annerledes filosofi, den er langt mere organisk og i kontakt med jordsmonnet i den kulturen den skal virke. Allmennpraktikeren har sand mellom tærne og vet hvor skoen trykker, han kjenner sine kunder enten han skal foreskrive hostesaft eller reparasjon av et kvalitetsur. Og fremfor alt han er ikke blitt så nærsynt at han bare kan bevege seg på et knappenålshode. Hilsen
Jon J. Lindstrøm
|
< Forrige | Neste > |
---|