Startside arrow Artikler arrow Urets historie
søndag 19. november 2017
Urets historie Skriv ut E-post
lørdag 17. november 2007

Skrevet av Claes Reimerthi, publisert i Fa 10/2002.


Tidsmåling gjennom tidene

I uminnelige tider har mennesket grublet over tidens natur, uten at vi har blitt så mye klokere av det. Vitenskapens syn på begrepet tid har snarere blitt stadig mer komplisert i kjølvannet av Einsteins relativitetsteori og Heisenbergs og Schrödingers kvantemekanikk.

Men parallellt med disse grubleriene har mennesket også lagt ned mye arbeid i å finne opp instrumenter som kan dele tiden inn i passende intervaller og holde telling på dem - klokker, med andre ord. Her følger noen korte blikk inn i urets historie.

Da biskop Oldham i Exeter på begynnelsen av 1500-tallet skaffet seg et mekanisk ur, lot han det plassere i matsalen ettersom han var veldig nøye med tidspunktet for måltidene. Middagen skulle serveres presis klokken elleve og kveldsmaten presis klokken fem. Men ble biskopen sulten i løpet av ettermiddagen, lot han straks en tjener stille om klokken slik at den viste elleve. Ville han ha kveldsmat, ble tiden skrudd fram til klokken fem.

I det mekaniske urets barndom var det mange som i likhet med biskop Oldham ikke uten videre godtok klokkens absolutte makt. Noen trodde at tid var noe som på magisk vis ble produsert inne i klokken, slik at hver klokke skapte sin egen tid.

Man må imidlertid ikke tro at folk før det mekaniske urets tid gikk omkrink i et slags tidløst kaos. De hadde flere forskjellige måter å fastslå tiden på, og til sammen ga disse en ganske nøyaktig tidsangivelse. I hvert fall så nøyaktid som datidens mennesker hadde behov for.

En av disse metodene tok utgangspunkt i mennesket. Tidspuntet for måltidene var viktig, likeså vekslingen mellom søvn og arbeid. Av erfaring visste man også omtrent hvor lang tid det tok å ilberede gjøtt, hogge en favn ved og så videre.

Et annet system var knyttet til planter og dyr i omgivelsene. Hanen galte for eksempel like før daggry.

Men det viktigste systemet var det astronomiske, som var knyttet til sol, måne og stjerner. Allerede i gammel tid forsto våre forfedre at mange astronomiske fenomener hadde en tendens til å gjenta seg med jevne mellomrom. Ofte brukte man naturformasjoner i nærheten av grden som holdepunter. Sto sola over et visst fjell ved middagstid, fikk dette fjellet navnet middagsfjellet. Derfra er ikke steget langt til solur, altså et intrument som kan vise tiden ved hjelp av posisjonen til en skygge.

Allerede i antikken hadde man vannur. Grunnideen var her å avlese tiden ved hjelp av en vannoverflate som sank eller steg jevnt. Som viser brukte man en flottør og en strekskala.

Endelig hadde man sandur, men disse kom til ganske sent, omtrent samtidig med de første mekaniske urene.

Felles for alle disse metodene var at de bygde på naturlige prosesser. Med de mekaniske urene er det i stedet slik at naturen blir manipulert. Prinsippet for de første mekaniske urene var at et fallende lodd ble bremset på en slik måte at det senket seg i en kontrollert hastighet. Dette fikk man til ved hjelp av en såkalt spindelgang, der man gjorde bruk av en svingarm som regelmessig griper tak i en tapp i et tannhjul og bremser dette. Denne viktige oppfinnelsen ble gjort et sted i Vest-Europa omkring år 1300.

Forskere har to forklaringer på hvorfor uret ble oppfunnet akkurat da. Enkelte mener at munkene i klostrene hadde et så stort behov for å passe alle døgnets bønnestunder at dette førte til oppfinnelsen av mekaniske vekkerur. En annen teori vil knytte oppfinnelsen av det mekaniske uret til utviklingen innen astronomisk forskning.

En av de første anvendelsene man fikk for den nye teknikken var ellers de monumentalurene som begynte å bli installert i kirker rundt om i Europa. St. Albans-klosteret fikk et slikt ur i 1320, og katedralen i Norwich et i årene 1321-25.

Men å angi tiden var nærmest en bisak for disse veldige urverkene. Oppgaven deres var hovedsakelig å gi en mekanisk avbildning av himellegemenes bevegelser. Urskiven hadde derfor visere som forestilte sol og måne, en bevegelig ring med Dyrekretsens tegn (Vekten, Væren, Tyren osv.) og ytterst en ring delt i tjuefire deler, altså like mange som det finnes timer i døgnet.

Noen visere som viste tiden hadde disse urene ikke. Timviserne ble først oppfunnet i siste halvdel av 1300-tallet, og minuttviserne ble ikke vanlig før på slutten av 1600-tallet. De første urene hadde bare slagverk som sinaliserte tiden.

Inndelingen av døgnet i regelmessige intervaller - timer - var blitt utviklet allerede hos de gamle egypterne. De delte døgnets lyse del i ti timaer og la til to timer for gryning og skumring. Senere, da de antikke astronomene trengte mer presiste tidsmålinger, delte disse timene inn i minutter, og enda senere minuttene i sekunder.

Så lenge man delte dagene inn i tolv deler var det dagens lengde som avgjorde vhor lang hver enkelt time var. Derfor varierte timene i lenge avhengig av årstiden. En “sommertime” var på den tiden vesentlig lengre enn en “vintertime”. Om natten var det naturligvis omvendt. Disse “naturlige timene” ble kalt temporaltimer.

Dette skapte naturlig nok problemer for oppfinnerne av de mekaniske urene. De ble nødt til å ty til ulike knep for at timenes lengde skulle kunne variere med årstidene. En måte å gjøre det på, var å utstyre urskiven med to tallringer. Den ene, som var fast, viste jevne timer, mens den andre, som var bevegelig og kunne juseres i løpet av året, viste temporaltimer.

Men i lengden ble dette med temporaltimer for slitsomt å håndtere. Tidssytemet måtte ganske enkelt itlpasse seg de mekaniske slagverkene. Systemet med uniforme timer later til å ha slått gjennom i Italia på slutten av 1300-tallet.

Dermed er det ikke sagt at de første mekaniske urene var spesielt presise. Selv de best e urene hadde en feilmaring på pluss/minus en time per døgn. Man ble stadig nødt til å konsultere sand-, vann-, eller solur, og justere de mekaniske verkene etter disse.

Noe utpreget sosialt eller kulturelt behov for uniforme timer fantes ikke på den tiden da de mekaniske urene ble skapt. Men deres innflytelse på den europeiske mentaliteten skulle bli dyptgående. Tidsbegrepet begynte å fjerne seg fra naturlige prosesser, og urene fikk raskt makt over menneskenes atferd. Men det har vi jo alle erfart, vi som lever i en klokkefiksert tid der dette udefinerbare - selve tiden - er blitt den største mangelvaren av alle.

Skrevet av Claes Reimerthi, publisert i Fa 10/2002.

Kilde: Lennart Lundmark Tiden är bara ett ord

 
< Forrige   Neste >

Ansvarlig for nettsidene: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.