Startside arrow Nyheter arrow På klokkekurs hos Paul Gerber
onsdag 22. november 2017
På klokkekurs hos Paul Gerber Skriv ut E-post
onsdag 26. november 2014
På klokkekurs hos Paul Gerber

En av de største klokkeinteresserte personer i Norge har laget sitt eget ur.
Bare navnet Paul Gerber, får oss urmakere til å skjelve, og her har FUN fått en flott rapport fra Kjell Jørgensen, som sammen med to andre var hos Paul Gerber og laget sitt eget ur.
Litt å tenke på for oss her i Norge som sliter med en urmakerutdanning som ikke fungerer.



På klokkekurs hos Paul Gerber

Hvordan en autodidakt lager sitt eget kvalitetsur

Av Kjell Jørgensen.

Foto: Ruth Gerber og Kjell Jørgensen

Kjell Jørgensen har tidligere skrevet en rekke artikler for På Sekundet og Watchnews, utgitt boken Klokka og Tiden om mekaniske armbåndsur og holdt foredrag om klassiske, mekaniske ur for Norges Urmakerforbund og Fagurmakerne Norge.

Jeg har gjennom årene vært så heldig å bli kjent med en del urmakere i inn- og utland og da jeg flyttet til Sveits i 2013, var det hyggelig å kunne gjenoppta kontakten med Paul Gerber i Zurich.

PAUL GERBER

Paul Gerber er født i Bern, hvor han gikk i lære. I 1970 flyttet han til Zurich og åpnet eget verksted. Gerber har på sin merittliste (blant mye annet) verdens minste veggur (litt mindre enn et frimerke, verdens mest kompliserte armbåndsur (1100 deler) – begge i Guinness Rekordbok. I tillegg har han laget flere Fabergé-egg, flere tourbillion-verk, produserer armbåndsuret til Det internasjonale Urmuseet i La Chaux-de-Fonds med årskalender bestående av kun ni deler, han har patentert sin egen friksjonsfrie gange (the Gerber escapement), flere armbåndsur med manufakturverk hvor han lager alle deler selv bortsett fra fjærene og en rekke konstruksjonsoppdrag for andre produsenter.

En gang jeg var innom Paul og Ruth for å levere min mors game Rado til service, fortalte Paul at han arrangerer et tre-dagers «kurs» hvor utvalgte deltakere kan lære å utføre deler av urmakerfaget under yndig veiledning og etter endt kurs reise hjem med sitt personlige ur på armen.

Med dårlig impulskontroll var jeg ikke tung å be, og en høstdag i november var det en forventningsfull og entusiastisk internasjonal gruppe bestående av en nordmann, en svenske og en belgier som møtte opp i forstanden utenfor Zurich hvor Paul og Ruth Gerber bor og arbeider.

Jeg har den fordelen at jeg har tyvstartet og lært mye av timer i benken under kyndig og tålmodig veiledning av min gode venn Jon Lindstrøm – og har lært litt om hvilke skruer som skal i hvilke hull og hva de forskjellige delene heter på tysk.

UHRENSCHULE

Kurset – vi kan nok kalle det et kurs – startet med å få utlevert et Unitas 6498, et stykke messing med ferdige utfresinger for kron- og sperrhjul formet som en 3/4 platine, en ganske grov balanseklobe og det som skulle bli en chaton.

Arbeidsoppgave nummer en: Demonter hele verket – begge sider - og ta ut steinene fra klobene.

0,99 x 1,75 millimeter

Problem nummer en – messingdelene som skal bli ny platine og balanseklobe passer ikke til verket. Arbeidsoppgave nummer to; dreie fem styrestifter til platine og klobe etter utlevert tegning; 0,99 millimeter diameter x 1,75 millimeter med 45 grader kant og 0,5 mm tapp i den ene enden.

Vi kan vel si at det ble laget noen flere enn det bestilte antallet før jeg hadde fem som passerte kontrollen i mikrometeret.

POLERING

Arbeidsoppgave nummer to, poler platine og klobe. Med litt trening var det ikke så vanskelig, men i alle fall tidkrevende. Etter hvert lærer man å brukte riktig trykk og kjenne når det tar tak – og når det er nok.

Arbeidsoppgave nummer tre, brekk og poler kantene, overflatebehandle og gjenge. Etter litt trening var det ganske artig å se hvordan kantene fikk liv og til slutt ble helt speilblanke med hjelp av sandpapir og etterpå hardmetallverktøy. Med spesialverktøy, først hardmetall og etterpå rubinrulle, var det artig å brekke kantene på stein- og skruehullene, helt til stålet glapp og plogfura i platina kunne bare reddes med å begynne på nytt. Neste gang gikk det bra og etter noen avvisninger («Meister, kontrollieren Sie, bitte») kunne jeg gå videre til gjenging av skruehullene, glassblåsing av delene, presse inn steinene og rodinere messingdelene etter å ha satt inn styrestiftene jeg hadde dreid. Da hadde balansekloben fått samme behanding, polering, kantbrekking, steinfatting, to styrestifter og glassblåsing.

Interessant er at Gerber bruker en ishockey-pukk som underlag for dette arbeidet, det er enkelt å komme til kantene, og materialet i pukken riper ikke metallet.

VARME GJØR EN STERK

Arbeidsoppgave nummer fire, herde sperrklinke og sperrfjær. Gerber hadde en annen sperr-konstruksjon enn den opprinnelige fra ETA/Unitas og hadde forberedt delene, men de måtte herdes før polering.

Vi prøvde noen ganger med ståltråd for å få følelsen med hvordan man legger på borsyrepulver for å forhindre at oksygen kommer til metallet før vi kunne varmeherde ståldelene. Jeg lærte at herdingen skjer i to etapper, først oppvarming til metallet gløder, avkjøling i vann og så neste oppvarming, denne gangen i saltoppløsning. Ved første herding blir stålet omtrent som glass, ved neste oppvarming kan det bearbeides uten å brekke.

VARME GJØR EN PEN

Arbeidsoppgave nummer fem, polere og blåne skruer. Skruene polerte vi på glassplate. Det var en fordel å ha polert platina først, nå hadde jeg en viss følelse av hvor mye trykk som må til for å få en speilblank overflate.

Unitas-verket kom med runde skruehoder, så det tok sin tid å få de plane – uten å slipe ned så mye at kjervene ble for tynne. Til slutt ble de godkjent («Meister, kontrollieren Sie, bitte») og den fine blåfargen kommer av oppvarming til nøyaktig 300 grader. Med et stykke fjærstål kunne vi følge med på prosessen og se nøyaktig når de måtte tas ut av saltoppløsningen.

Nå hadde vi ferdig platine, klobe, styrestifter og et stort antall blå skruer. Gerber hadde som sagt endret litt på platina og den opprinnelige sperrklinke og sperrfjær passet ikke. Jeg polerte delene etter å ha festet de med skjellakk på en messingplate. Etter polering foreslo jeg å blåne sperrklinken også. Dette hadde Gerber aldri tenkt på, men ideen syntes han var god, så vi blånet den også (men beholdt en hvit også i tilfelle det ikke ble så pent.

LAGERSTEINER

Arbeidsoppgave nummer seks, gjør ferdig og forgylle chaton til lagersteinen til ganghjulet. Å slipe en messingdel så liten som denne er ikke enkelt. Gerber hadde gjort det litt lettere for oss ved å lage et verktøy slik at vi kunne spenne den fast i maskinen og med papir få til en rund sliping

Med ferdig chaton kunne den siste steinen presses på plass.

NÅ BLIR DET ET VERK

Med ny 3/4 platine, balanseklobe og chaton ferdig, blå skruer og sperrhake, polert sperrfjær og balansen flyttet til den nye kloben, kunne vi begynne monteringen av verket.

Følelsen av å se delene vi hadde arbeidet med i to lange dager komme sammen til et nytt urverk er ubeskrivelig. Med den rodinerte, polerte og glassblåste overflaten, de dypblå skruene, røde lagersteiner, høyglanspolerte kanter og skrue- og steinhull ble det et helt annet liv i verket enn den relativt kjedelige, grå overflaten på det opprinnelige UNITAS-verket.

Og med 3/4 platine, sperrklinke og sperrfjær som har noe «Glashütte» over seg – og ikke minst vissheten om at dette har vi gjort med mine våre egne fingre var det tre stolte elever som med dårlig skjult stolthet viste hverandre hva vi hadde fått til.

Men det skulle bli et ur. Nå var jeg glad for den opplæringen jeg har fått av min venn Jon Lindstrøm tidligere.

Monteringen gikk greit, litt plundrete er det å få på plass en platine som skal dekke alle hjulene på en gang – men med litt lirking og det gamle trikset å stryke neglen over platina falt alt på plass og den første funksjonsprøven viste at alt dreide som det skulle.

Med forskjellige oljer og fett i verket var det spennende å sette det i reguleringsapparatet for første gang. Med noe grovregulering fikk jeg bort både halting og gang innenfor verdier som kan finreguleres.

Men skrekk og gru – i en posisjon sto balansen!

Vi hadde vært for forsiktige i innpressingen av incablokk støtsikringen. Etter å ha presset inn steinen et par micron, var problemet løst.

Kassa var vanntett, og med verket i kassa, visere og skive på plass kunne jeg med stolthet og glede regulere tilbake slik at reguleringsviseren står midt mellom + og -. Gjennomsnittlig gangavik +1,3 sekunder. Størst forskjell mellom to posisjoner 6 sekunder. Amplitude 272 til 319 grader.

Så det var tre stolte elever som kunne reise hjem til Norge, Sverige og Belgia med hvert sitt kvalitetsur på armen.

Om kvelden, hjemme i Zug, spiste jeg middag med en venn. Han lurte på om jeg skulle rekke noe. Kanskje jeg så mer enn vanlig på klokka den kvelden?

 
< Forrige   Neste >

Ansvarlig for nettsidene: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.