Startside arrow Artikler arrow Jon Lindstrøm har skrevet en artikkel tilegnet håntverkeren
søndag 19. november 2017
Jon Lindstrøm har skrevet en artikkel tilegnet håntverkeren Skriv ut E-post
fredag 12. desember 2014
JULEHILSEN FRA URMAKER JON LINDSTRØM


Håndverk er bevegelses kunnskap!

Håndverk er bevegelses kunnskap!

Ihre Bewgungen erzehlen geschichten für die es keine Worte gibt.

Det lyder vakkert, og det må sies på tysk!

I dag er håndverk forbundet med lav status i samfunnet. Å være håndverker er ikke lenger noe å være stolt av. Men hadde det ikke vært for kroppens evne til å kultivere bevegelser, hadde ikke akademikeren hatt noen brukbar hjerne å tenke med. Å velge et håndverk som yrke blir for dagens unge en nødløsning, når en akademisk løpebane er stengt på grunn av katastrofale resultater i de teoretiske fagene, norsk, engelsk og matte. Kanskje er karakterene gode i formingsfag og gym, men det betyr ingen ting i dagens teoretiske skoleunivers. Av redsel for å bli mobbet tør ikke ungdom lenger fortelle sine med elever at de kunne tenke seg en håndverks utdannelse. Det er bare universitetet og såkalt høyere utdannelse som gir status i ungdomsflokken. Hva kan grunnen til denne nedvurderingen av håndverkene være?

På museene kan vi beundre steinalderens fint tilslipte steinøkser. Bronse alderens redskaper og våpen er laget med en høyt utviklet sans for form. Bronsealder lurene på historisk museum vitner om at redskapene ikke bare hadde praktiske formål, men også hadde en filosofisk og religiøs betydning. Vikingskipenes eventyrlige utskjæringer og skrogenes form gir bud om en høyt utviklet håndverkskultur. Og ikke å forglemme stavkirkene som er nok et bevis på hendenes enestående skaperevne. Hendene som har skapt disse gjenstandene forteller historier om intelligens, refleksjon og lang erfaring. Fra de tidligste tider og gjennom hele middelalderen har hånden vært psykens redskap. Håndens motorikk og evne til å forstå materialer og enkle redskaper, har gjennom et mylder av gjenstander, oppgjennom alle tider, anskuelig gjort menneskenes tanker og følelser.

Med den industrielle revolusjonen mot slutten av søttenhundre tallet kom maskinen inn i bildet og forstyrret det fine samspillet mellom hånd og ånd. Maskinen la seg i mellom produktet og hånden. I dag har datateknologien gjort produksjonen av gjenstander enda mer fremmedgjort.

Vi må erkjenne at mennesket lever i sine bevegelser. Helt fra de første timene i spebarnets liv er bevegelse helt nødvendig for barnets utvikling. Uten bevegelsene ville ikke hjernen kunne utvikles til et nivå som er tjenlig for et normalt menneske. Bevegelse er rett og slett tegn på intelligent liv. Se på kattungene. De leker og lever i bevegelsene sine, og lærer seg selv å bli en lykkelig katt. Det gjelder menneskebarnet også.

Etter hvert som sansene utvikles, samspiller det sensoriske med bevegelsene. Kroppens bevegelser gir uttrykk for det øre, nese, lukt, hørsel og hud oppfanger av inntrykk. Barnet lærer seg språket det omgis av selv. Det streber etter å gå oppreist selv. Bit for bit kultiverer barnet bevegelsene sine. Det trer i en nål, tenner en fyrstikk, rører i gryta, knekker et egg til pannekakerøre. Barnesinnet er en svamp som kontinuerlig suger inntrykk til seg og omsetter dem i handling. Barnet er sin egen håndverker og produserer seg selv. Uten samspillet mellom hjerne, sanseapparatet, nerver, muskler og tilslutt bevegelses mestring ville ikke barnet utvikle seg til det lykkelige individet vi ønsker det skal bli.

Menneske kroppen er et eneste stort samspill mellom alle kroppens deler, hjernen, sanseapparatet, nervene, musklene. Alt henger sammen med alt. Skjer det noe i et organ får det også innflytelse andre steder i kroppen. Dette er kroppens økologi. Glemmer vi å verdsette kroppens motoriske muligheter, evnen til å skape noe med hendene, men reduserer denne muligheten til bare å sitte foran en skjerm og et tastatur. Da mister vi noe helt vesentlig, håndens skapende evne. Når dagens pedagoger slynger ut fine ord om fantasi og kreativitet, så er det bare begynnelsen. Fortsettelsen bygger på et finstemt sanseapparat, som samarbeider med nitid oppøvde bevegelser. Det kalles håndverk!

Hånden er sjelens utøvende redskap. Uten håndens skaperevne ville vi knapt hatt noen historie før menneskene utviklet skriftspråket. Takket være helleristningene, steinøksene, bronselurene kan vi få et innblikk i hva våre forfedre tenkte og følte. Så hva er det vi snakker om? Hvorfor verdsetter vi ikke håndverkeren og håndverket? Kan det være at vi egentlig ikke forstår denne mestringen av åndens og håndens bevegelseskunst. Ballettdansere, musikere, sportsutøvere beundres. Mens snekkeren, rørleggeren, gullsmeden, urmakeren, i hvert fall i ungdomskretser, betraktes som undermålere. Måtte de komme på bedre tanker!

Så hva er nå håndverk? Egentlig kan ikke håndverk beskrives, det må utføres for å gi mening. Men likevel, hva skjer med meg når jeg ønsker å fremstille en gjenstand med hendene, og med enkle redskaper som hjelpemiddel. Her er et eksempel: Jeg har bestemt meg for å lage en ny del til et gammelt ur. Spenningen stiger etter hvert som hodet bestemmer seg for veien videre, materialer og verktøy må på plass. Prestasjonsangsten lurer i kullisjene. Har jeg tatt meg vann over hodet? Men det gjelder livet til et gammelt lommeur. Så her er det sterke følelser med i spillet. Alle kroppens sensoriske verktøy vibrerer. Hjernen analyserer impulsene, tar en beslutning, trekker i nervetrådene, som får musklene til å huske sine over lang tid innlærte bevegelser, og jeg er i gang. Hele kroppens økologiske orkester spiller opp, og her er følelsene med for fullt i samspillet mellom notene på partituret, intelligensen, nervetrådene, musklene, og dynamikken i bevegelsene. Jeg er i prosessen og opplever det som å være underveis innhyllet i en sterk spenning. Så med ett stanser det hele opp, orkesterbruset stilner av til bare en spinkel lydstreng fra kontrabassene, som mumler skummelt nede i sjeledypet. Hva nå? Må ikke gi opp og la hele prosjektet falle i grus! Så skjer det. Paukene kommer buldrende til unnsetning. Tvilen forsvinner inn i skyggene. Intuisjonen, tankespranget har funnet en ny løsning. Sjelens orkester spiller opp på ny med alle sine instrumenter. Jeg surfer lykkelig på en av de aller største bølgene, og skylles utmattet og tilfreds opp på verkstedbenken!

Illustrerer ikke dette et unikt samspill mellom kropp og sjel? Håndverkeren er neppe noen dumskalle som etter års foredling av sine bevegelser kan oppleve dette. Kan hende benytter håndverkeren en annen type intelligens en sine medmennesker fra høyskoler og universitet. Men bare så det er sagt, det gir ingen grunn til nedvurderende omtale, snarere tvert i mot!

Men forutsetningen for det opplevelses billedet jeg har tegnet ovenfor er ikke noe som kommer av seg selv, og som kan tas ut av løse luften. Det krever en solid faglig utvikling over mange år, bestående av motivasjon, tilegnet kunnskap, motorisk utvikling, kombinasjons evne, improvisasjonsevne og intuisjon. Alt dette spiller tilbake på kroppens innlærte handlingsmønstre, og for å komme dit er oppøvet evne til å motstå motstand helt vesentlig. Utviklingen av disse egenskapene krever en egen tilpasset pedagogikk. Fremfor alt trengs dyktige lærekrefter som forstår hva håndverk dreier seg om. Titusen timer med intens øvelse har vært nevnt, for å kunne frembringe en dugelig håndverker.

Så hva er nå håndverk? Dessverre tror jeg ikke jeg klarer å svare på det spørsmålet, uten å spille ballen over til nevrologer, psykologer, og kanskje noen historikere og sosiologer også. Skal håndverket få sin oppreisning må mange fagfelt aktiveres, og det er på høy tid.

Professor i sosiologi Richard Sennett har skrevet boken «Håndverkeren. Arbeidets kulturhistorie: Hånd og ånd». Den boka går dypt inn i håndverkets vesen, og den burde bli lest av mange. Sennett sier selv: Denne boken handler om håndverksmessighet, evnen til å fremstille ting godt.

Professor Howard Gardner nevner i sin bok «Multiple Intelligences», kinetisk eller bevegelses intelligens som en egen intelligens, dette gjelder blant annet håndverkere også. Kanskje noe å komme tilbake til ved en senere anledning?

Og bare for å ha nevnt det tilslutt. Min bestefar Tron født i 1873 laget et skrivebord med skuff i syvende klasse, det brukes av familien enda! Og hva med faget «Design og Håndverk» i dagens skole. Jeg har ikke sett noe skrivebord med skuff komme ut av denne pedagogikken. Til opplysning har Steinar Kjosavik i boken «Fra tegning sløyd og håndarbeid til kunst og håndverk», beskrevet håndarbeidets vei i skolen frem til i dag. Les den, og tenk selv!

 
< Forrige   Neste >

Ansvarlig for nettsidene: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.