Startside arrow Nyheter arrow Artikkel om klokker i Dagens Næringsliv 10.4.2015
lørdag 18. november 2017
Artikkel om klokker i Dagens Næringsliv 10.4.2015 Skriv ut E-post
lørdag 11. april 2015
Dagens Næringsliv 10 april 2015
Fin artikkel om klokker

http://www.dn.no/d2/2015/04/09/2128/Design/urtiden


Her er artikkelen om urfabrikkene i Glashütte fra Dagens Næringsliv:


Forfatter: Christian Lysvåg

Glashütte

Om lag 40 minutter sørvest for Dresden, i en trang dal ved foten av Malmfjellene, nesten på den tsjekkiske grensen, ligger den vesle byen Glashütte. Det kan synes merkelig, ja usannsynlig, at denne bortgjemte plassen i det gamle DDR er et så viktig navn for mange av verdens rikeste og mest kresne mennesker. Svaret er å finne på deres vestre håndledd.

Klokkene som lages her på den saksiske landsbygda, er nemlig blant de ypperste i verden. Om det er stempelet Swiss Made som har vært kjennetegnet på virkelig gode ur, er det nå slik at inskripsjonen Glashütte gløder minst like sterkt. Og mirakelet er at dette har skjedd på bemerkelsesverdig kort tid.

Det var ikke mange som trodde den gamle klokkestorheten Glashütte, som hadde fått hendene bundet av sosialismens syn på nytte, atter skulle stige på urverkenes himmel slik byen har gjort. En føniks, intet mindre, på nye finmekaniske vinger. Nesten umiddelbart etter Tysklands gjenforening, begynte ting å skje. Og 25 år etter murens fall er Glashütte igjen det eneste navnet de egentlig frykter, nede i Genève.

I spissen for det hele sto merket som av noen kalles «den beste klokken du aldri har hørt om». Andre går lenger og sier at dette er «den ypperste klokken av dem alle», hvilket er oppsiktsvekkende i en verden der det lenge har vært en etablert sannhet at den sveitsiske festning på toppen er uinntagelig, og at ingen har kunnet utfordre den «hellige treenighet» av Patek Philippe, Audemars Piguet og Vacheron Constantin.

Men nå har flere ulike produsenter reist seg, i kjølvannet av DDRs fall.





A. Lange & Söhne

Inne hos A. Lange & Söhne er det varmt, stille og rent. Tunge, hvite bygninger med dype vinduer som lyser mer skarpt enn varmt i den trange, høstgrå dalen. Godt arbeidslys er viktig når oppgaven er å flytte finmekanikkens grenser. Bygningenes vekt kan kanskje forstås som en slags betingelse for det nervøse maskineri som er haute horlogerie.



For urmakernes del er det konsentrasjon, tålmodighet og dragningen mot perfeksjon som er vilkårene for å skape de mekaniske livsformene som en klokke på dette nivået vitterlig er; med sine tikkende hjerter og ultrapresise energiutveksling; sine nervepirrende komplikasjoner og flyvende tourbilloner.

Pr-ansvarlig Katrin Meusinger tar imot i en elfenbenshvit, luksuriøs vestibyle. Men det blir ganske fort klart at selv om dørene åpnes med høflighet, skal det ikke dreie seg om gjennomsiktighet.

– Industrispionasje er en veldig reell bekymring, sier Meusinger.

– Å lage klokker på dette nivået handler ikke bare om tradisjoner og kompromissløs kvalitet, det handler aller mest om innovasjon. Det er nyskapningene som har sendt oss tilbake til toppen, altså er det alfa og omega med hemmelighold.





En pil og en lengten

Spionspillet i haute horlogerie har å gjøre med viktigheten av å kunne presentere noe helt nytt, noe som tar klokkeverdenen med storm. Det var det som skjedde da A. Lange & Söhne presenterte sine første nye ur i 1994. På bare fire år hadde den gamle storheten gjenoppstått, og klart å levere nyutviklede urverk som fremdeles står som milepæler. Blant dem den umiddelbare klassikeren Lange 1 og mesterverket Tourbillon Pour la mérite.

Det begynte altså i 1990. Bare uker tok det; fra Tyskland atter var samlet, til A. Lange & Söhne var på plass i sine gamle lokaler i Glashütte. Det var Walter Lange som sto i spissen for den fine klokkekunstens tilbakekomst til Sachsen, slik det også var hans oldefar Ferdinand Adolph Lange som etablerte virksomheten her første gang på midten av 1800-tallet.

Helt siden 1845 hadde det nemlig blitt laget ur av ypperste kvalitet i Glashütte, og i 100 år drev A. Lange & Söhne og flere andre merker med stor suksess. Glashütte var på høyde med Sveits i anerkjennelse. Selv Hitlers krig satte ingen stopper for virksomheten her, snarere tvert imot. Blitzkrig krever nøyaktig tidtagning og Glashütte hadde gode dager, selv om krigsurene selvsagt var mer spartanske enn de intrikate mesterverkene Lange hadde laget tidligere. Hitler selv var forøvrig stor fan av Langes klokker.



Sosialistur

Det som imidlertid skjedde etter krigen var mindre i tråd med den høye klokkekunstens psykologi. DDR kunne selvsagt ikke være hjemstavn for luksusprodukter, så hele industrien i Glashütte ble nasjonalisert.

Merkene ble slått sammen under navnet GUB (Glashütter Uhrenbetriebe), og klokkeproduksjonen skalert ned i kvalitet til noe som kunne komme den store sosialistiske familie til gode: fremdeles greie klokker, men ikke akkurat haute horlogerie. Slik var det altså i 45 år. Men idet øyeblikket muren falt, var oppmerksomme sjeler på pletten.

– Det var et sjeldent øyeblikk i historien, sier Langes administrerende direktør Wilhelm Schmid.



– Et sammenfall av heldige omstendigheter: et levende rykte, talent på stedet, et gunstig marked for mekaniske klokker, og et par geniale hjerner.

Schmid snakker engelsk med en raff sørafrikansk aksent som han ervervet som sjef for BMW i det landet. Han har styrt bilprodusentens operasjoner i mange land.

– Som bilmann samlet jeg på klokker, forteller han.

– Nå samler jeg på biler.

Han har parkert sin grå Jaguar E-Type nede i veien.



Kontroll

Lange er en del av Richemont-gruppen, verdens nest største aktør på markedet for luksusprodukter (etter LVMH).

– Det gir oss den nødvendige internasjonale infrastrukturen for å nå ut, sier Schmid.

Selv om Richemont har andre merker i porteføljen, som til dels er konkurrenter, er det et stort ­poeng at hver produsent er selvstendig. Intern utvikling og produksjon av egne urverk er kjennetegnet til alle ­topprodusentene. De tar sikte på å kontrollere alle ledd i produksjonen. Best i klassen er Rolex, som til og med har kontroll over metallstøperiene.

I Langes tilfelle er det tilhørighet til et stort moderselskap som gjør dette mulig, fordi ressursene kan brukes på selve klokkene og ikke markedsføring og distribusjon. Det var også hjelp fra etablerte produsenter som hjalp A. Lange & Söhne i 1990. Günter Blümlein, som styrte de eksklusive sveitsiske merkene Jaeger LeCoultre og IWC, så muligheten for en ny start for Lange og Glashütte.

– Det var hans geni som sammen med Walter Langes drøm om å gjenopplive familietradisjonen, gjorde det mulig for oss å gjenoppstå på den måten vi gjorde, sier Schmid.

– Så var det myten om Lange, den levde. Merket hadde aldri mistet sin status, klokkeverdenen hadde ikke glemt hva vi en gang sto for. Derfor var det en slags lengsel her i Glashütte om at vi skulle komme tilbake.

Hero product. I det store utstillingsrommet hos Lange finnes det montre der de heftigste klokkene vises frem; «hero products», kaller Schmid dem. Det er klokker som lages i uhyre begrenset opplag, som koster mange millioner kroner, og som egentlig har det ene formål å vise verden hva en produsent er istand til. De tar mange år å utvikle, og bare noen ganske få urmakere er istand til å sette dem sammen. Men som med Formel 1-satsingen hos bilprodusentene, er det disse urene som driver utviklingen fremover.

Langes stjerne heter Grand Complication, og hvert av de seks eksemplarene koster rundt 16 millioner kroner. Den har syv komplikasjoner, det vil si tilleggsfunksjoner til selve tidsangivelsen, og kan for eksempel kime med ørsmå bjeller og hammere.

Poenget med haute horlogerie er å få til det maksimalt kompliserte på minst mulig plass. Og hvor vakkert det unødvendige er; det er vissheten om en perfeksjon bortenfor enhver fornuft og nytte.

Enhver klokke fra Lange har utsmykninger i dypet som ikke kan sees. Om det er fysisk mulig å inngravere en del, gjøres det. De slipes og poleres til en finish som er helt uten sidestykke. Én måned kan det ta å polere en enkelt mikroskopisk del. Materialene er sjeldne og skjøre, som for eksempel «tysk sølv»: en legering av kobber, sink og nikkel som er så delikat at den tar preg nærmest bare av å være i friskluft.

Fordi alt er så komplisert og skjørt og ekstremt finjustert, settes alle klokker hos Lange sammen to ganger: nesten som en zen-øvelse, først perfekt og så om igjen for å forbedre det perfekte. Opp til ett år tar det å sette sammen hver enkelt klokke.





Skuddårsklokken

Urmakeren Andreas har tatt med seg klokken han jobber med, som i Norge ligger på 619.000 kroner, til et fotogodkjent rom. Han drives av ambisjonen om det perfekte, sier han, og forklarer hvordan komplikasjonen som kalles evig kalender – som altså kan vise skuddårsdatoen 29. februar – baserer seg på en skive som roterer én gang hvert fjerde år.

Å få til en mekanisk syklus på fire år setter tankene i spinn: det gir en følelse av at disse urene er hjerner; som husker basert på tannhjul og fjærer. Det minner en om at haute horlogerie på sett og vis eksisterer utenfor historisk tid; klokkene tilhører egentlig samme verden som oldtidens mystiske Antikythera-mekanisme. – Enhver konkurrent kan jo kjøpe våre klokker og studere komplikasjonene, sier Wilhelm Schmid.

– Men poenget er hvordan vi gjør det. Det er derfor vi er så nøye på å vurdere folks karakter før vi ansetter. Lojalitet og stamina er viktig, sier han.

– Dette blir første bilde av meg noensinne uten slips, sier han da han selv skal fotograferes.

– Det står vel i stil med deres skandinaviske lynne, kan jeg tenke meg.

Kanskje er det med overlegg at han droppet slipset i dag? A. Lange & Söhne planlegger å etablere et utsalgssted Oslo. For selv om Schmid hevder at han ikke deler enkelte av sine sveitsiske kollegers undring over at verdens rikeste land bryr seg så lite om klokker, er tiden tydeligvis moden for å gjøre «den beste klokken du aldri har hørt om» litt mer kjent også i Norge.



Ostalgi

Om A. Lange & Söhne er den eneste produsenten i Glashütte som tilhører det absolutte toppsjiktet i klokkenes verden, er det mange som mener at de vakreste klokkene av dem alle lages lenger nede i veien, hos Glashütte Original.

Dette merket tilhører prestisjesegmentet, rett under toppen. De lager klokker som spenner fra 40.000 kroner opp til 2,5 millioner million for Grande Cosmopolite Tourbillon. Noen av de mest populære er nye, oppgraderte utgaver av klokker som ble laget her på 1960- og 1970-tallet, som for eksempel Sixties, med midnattsblå skive. Vintage-serien reflekterer at Glashütte Original er den direkte fortsettelsen av det nasjonaliserte selskapet som eksisterte her fra 1945 til 1990.

Pr-ansvarlig Michael Hammer forklarer: Da det statseide selskapet skulle re-privatiseres i 1990, var det først vanskelig å finne investorer. Markedet for den type klokker som GUB hadde laget var borte, og fra 1990 til 1994 falt antallet arbeidere fra 2500 til rundt 70.

– Noen få av dem ble med på nystarten hos Lange. Men de fleste sto uten arbeid. Så kom det folk på banen som så potensialet i å gjenskape GUB som et prestisjemerke, og Glashütte Original ble født, sier Hammer.





Teknologi og stjernene

Hos Original er bygningen lettere og tingene mer gjennomsiktige enn hos Lange, selv om den grunnleggende tenkningen er den samme, nemlig at Glashütte også lager urverkene sine selv. Den første var den nå legendariske Julius Assmann no. 1, Flying Tourbillon, som kom i 1995.

Michael Hammer viser villig frem de avanserte maskinene som lager de hundrevis av spesialiserte delene et urverk består av. Det er et merkelig styrkeforhold: digre CNC-maskiner og erosjons-skjærere står og summer mens de skjærer ut plater og fjærer og freser tannhjul så små at de nesten ikke kan sees med det blotte øye. Dette bildet sier noe om hva urmakeri egentlig er for noe: datastyrte mastodonter lager de mikroskopiske delene som menneskehender setter sammen til den mest intrikate finmekanikk.

Det er en merkelig refleksiv øvelse, som om evolusjonen skulle vende tilbake til et tidligere ledd som er blitt valgt bort. Hvorfor? Kanskje det er fordi urene er noe ekte i en virtuell verden, det er noe håndfast i en samtid der mange har mistet sin følelse for det autentiske; det er noe tidløst som ironisk nok holder styr på tiden.

Michael Hammer åpner de kodelåste salene der det sitter urmakere i rekker. Sterke lamper gir en glorie til hver pult. Glashütte Original har 400 ansatte. Hos Lange er de 600. Det er gode dager i byen Glashütte.


Glashütte



Om lag 40 minutter sørvest for Dresden, i en trang dal ved foten av Malmfjellene, nesten på den tsjekkiske grensen, ligger den vesle byen Glashütte. Det kan synes merkelig, ja usannsynlig, at denne bortgjemte plassen i det gamle DDR er et så viktig navn for mange av verdens rikeste og mest kresne mennesker. Svaret er å finne på deres vestre håndledd.

Klokkene som lages her på den saksiske landsbygda, er nemlig blant de ypperste i verden. Om det er stempelet Swiss Made som har vært kjennetegnet på virkelig gode ur, er det nå slik at inskripsjonen Glashütte gløder minst like sterkt. Og mirakelet er at dette har skjedd på bemerkelsesverdig kort tid.

Det var ikke mange som trodde den gamle klokkestorheten Glashütte, som hadde fått hendene bundet av sosialismens syn på nytte, atter skulle stige på urverkenes himmel slik byen har gjort. En føniks, intet mindre, på nye finmekaniske vinger. Nesten umiddelbart etter Tysklands gjenforening, begynte ting å skje. Og 25 år etter murens fall er Glashütte igjen det eneste navnet de egentlig frykter, nede i Genève.

I spissen for det hele sto merket som av noen kalles «den beste klokken du aldri har hørt om». Andre går lenger og sier at dette er «den ypperste klokken av dem alle», hvilket er oppsiktsvekkende i en verden der det lenge har vært en etablert sannhet at den sveitsiske festning på toppen er uinntagelig, og at ingen har kunnet utfordre den «hellige treenighet» av Patek Philippe, Audemars Piguet og Vacheron Constantin.

Men nå har flere ulike produsenter reist seg, i kjølvannet av DDRs fall.





A. Lange & Söhne

Inne hos A. Lange & Söhne er det varmt, stille og rent. Tunge, hvite bygninger med dype vinduer som lyser mer skarpt enn varmt i den trange, høstgrå dalen. Godt arbeidslys er viktig når oppgaven er å flytte finmekanikkens grenser. Bygningenes vekt kan kanskje forstås som en slags betingelse for det nervøse maskineri som er haute horlogerie.



For urmakernes del er det konsentrasjon, tålmodighet og dragningen mot perfeksjon som er vilkårene for å skape de mekaniske livsformene som en klokke på dette nivået vitterlig er; med sine tikkende hjerter og ultrapresise energiutveksling; sine nervepirrende komplikasjoner og flyvende tourbilloner.

Pr-ansvarlig Katrin Meusinger tar imot i en elfenbenshvit, luksuriøs vestibyle. Men det blir ganske fort klart at selv om dørene åpnes med høflighet, skal det ikke dreie seg om gjennomsiktighet.

– Industrispionasje er en veldig reell bekymring, sier Meusinger.

– Å lage klokker på dette nivået handler ikke bare om tradisjoner og kompromissløs kvalitet, det handler aller mest om innovasjon. Det er nyskapningene som har sendt oss tilbake til toppen, altså er det alfa og omega med hemmelighold.





En pil og en lengten

Spionspillet i haute horlogerie har å gjøre med viktigheten av å kunne presentere noe helt nytt, noe som tar klokkeverdenen med storm. Det var det som skjedde da A. Lange & Söhne presenterte sine første nye ur i 1994. På bare fire år hadde den gamle storheten gjenoppstått, og klart å levere nyutviklede urverk som fremdeles står som milepæler. Blant dem den umiddelbare klassikeren Lange 1 og mesterverket Tourbillon Pour la mérite.

Det begynte altså i 1990. Bare uker tok det; fra Tyskland atter var samlet, til A. Lange & Söhne var på plass i sine gamle lokaler i Glashütte. Det var Walter Lange som sto i spissen for den fine klokkekunstens tilbakekomst til Sachsen, slik det også var hans oldefar Ferdinand Adolph Lange som etablerte virksomheten her første gang på midten av 1800-tallet.

Helt siden 1845 hadde det nemlig blitt laget ur av ypperste kvalitet i Glashütte, og i 100 år drev A. Lange & Söhne og flere andre merker med stor suksess. Glashütte var på høyde med Sveits i anerkjennelse. Selv Hitlers krig satte ingen stopper for virksomheten her, snarere tvert imot. Blitzkrig krever nøyaktig tidtagning og Glashütte hadde gode dager, selv om krigsurene selvsagt var mer spartanske enn de intrikate mesterverkene Lange hadde laget tidligere. Hitler selv var forøvrig stor fan av Langes klokker.



Sosialistur

Det som imidlertid skjedde etter krigen var mindre i tråd med den høye klokkekunstens psykologi. DDR kunne selvsagt ikke være hjemstavn for luksusprodukter, så hele industrien i Glashütte ble nasjonalisert.

Merkene ble slått sammen under navnet GUB (Glashütter Uhrenbetriebe), og klokkeproduksjonen skalert ned i kvalitet til noe som kunne komme den store sosialistiske familie til gode: fremdeles greie klokker, men ikke akkurat haute horlogerie. Slik var det altså i 45 år. Men idet øyeblikket muren falt, var oppmerksomme sjeler på pletten.

– Det var et sjeldent øyeblikk i historien, sier Langes administrerende direktør Wilhelm Schmid.



– Et sammenfall av heldige omstendigheter: et levende rykte, talent på stedet, et gunstig marked for mekaniske klokker, og et par geniale hjerner.

Schmid snakker engelsk med en raff sørafrikansk aksent som han ervervet som sjef for BMW i det landet. Han har styrt bilprodusentens operasjoner i mange land.

– Som bilmann samlet jeg på klokker, forteller han.

– Nå samler jeg på biler.

Han har parkert sin grå Jaguar E-Type nede i veien.



Kontroll

Lange er en del av Richemont-gruppen, verdens nest største aktør på markedet for luksusprodukter (etter LVMH).

– Det gir oss den nødvendige internasjonale infrastrukturen for å nå ut, sier Schmid.

Selv om Richemont har andre merker i porteføljen, som til dels er konkurrenter, er det et stort ­poeng at hver produsent er selvstendig. Intern utvikling og produksjon av egne urverk er kjennetegnet til alle ­topprodusentene. De tar sikte på å kontrollere alle ledd i produksjonen. Best i klassen er Rolex, som til og med har kontroll over metallstøperiene.

I Langes tilfelle er det tilhørighet til et stort moderselskap som gjør dette mulig, fordi ressursene kan brukes på selve klokkene og ikke markedsføring og distribusjon. Det var også hjelp fra etablerte produsenter som hjalp A. Lange & Söhne i 1990. Günter Blümlein, som styrte de eksklusive sveitsiske merkene Jaeger LeCoultre og IWC, så muligheten for en ny start for Lange og Glashütte.

– Det var hans geni som sammen med Walter Langes drøm om å gjenopplive familietradisjonen, gjorde det mulig for oss å gjenoppstå på den måten vi gjorde, sier Schmid.

– Så var det myten om Lange, den levde. Merket hadde aldri mistet sin status, klokkeverdenen hadde ikke glemt hva vi en gang sto for. Derfor var det en slags lengsel her i Glashütte om at vi skulle komme tilbake.

Hero product. I det store utstillingsrommet hos Lange finnes det montre der de heftigste klokkene vises frem; «hero products», kaller Schmid dem. Det er klokker som lages i uhyre begrenset opplag, som koster mange millioner kroner, og som egentlig har det ene formål å vise verden hva en produsent er istand til. De tar mange år å utvikle, og bare noen ganske få urmakere er istand til å sette dem sammen. Men som med Formel 1-satsingen hos bilprodusentene, er det disse urene som driver utviklingen fremover.

Langes stjerne heter Grand Complication, og hvert av de seks eksemplarene koster rundt 16 millioner kroner. Den har syv komplikasjoner, det vil si tilleggsfunksjoner til selve tidsangivelsen, og kan for eksempel kime med ørsmå bjeller og hammere.

Poenget med haute horlogerie er å få til det maksimalt kompliserte på minst mulig plass. Og hvor vakkert det unødvendige er; det er vissheten om en perfeksjon bortenfor enhver fornuft og nytte.

Enhver klokke fra Lange har utsmykninger i dypet som ikke kan sees. Om det er fysisk mulig å inngravere en del, gjøres det. De slipes og poleres til en finish som er helt uten sidestykke. Én måned kan det ta å polere en enkelt mikroskopisk del. Materialene er sjeldne og skjøre, som for eksempel «tysk sølv»: en legering av kobber, sink og nikkel som er så delikat at den tar preg nærmest bare av å være i friskluft.

Fordi alt er så komplisert og skjørt og ekstremt finjustert, settes alle klokker hos Lange sammen to ganger: nesten som en zen-øvelse, først perfekt og så om igjen for å forbedre det perfekte. Opp til ett år tar det å sette sammen hver enkelt klokke.





Skuddårsklokken

Urmakeren Andreas har tatt med seg klokken han jobber med, som i Norge ligger på 619.000 kroner, til et fotogodkjent rom. Han drives av ambisjonen om det perfekte, sier han, og forklarer hvordan komplikasjonen som kalles evig kalender – som altså kan vise skuddårsdatoen 29. februar – baserer seg på en skive som roterer én gang hvert fjerde år.

Å få til en mekanisk syklus på fire år setter tankene i spinn: det gir en følelse av at disse urene er hjerner; som husker basert på tannhjul og fjærer. Det minner en om at haute horlogerie på sett og vis eksisterer utenfor historisk tid; klokkene tilhører egentlig samme verden som oldtidens mystiske Antikythera-mekanisme. – Enhver konkurrent kan jo kjøpe våre klokker og studere komplikasjonene, sier Wilhelm Schmid.

– Men poenget er hvordan vi gjør det. Det er derfor vi er så nøye på å vurdere folks karakter før vi ansetter. Lojalitet og stamina er viktig, sier han.

– Dette blir første bilde av meg noensinne uten slips, sier han da han selv skal fotograferes.

– Det står vel i stil med deres skandinaviske lynne, kan jeg tenke meg.

Kanskje er det med overlegg at han droppet slipset i dag? A. Lange & Söhne planlegger å etablere et utsalgssted Oslo. For selv om Schmid hevder at han ikke deler enkelte av sine sveitsiske kollegers undring over at verdens rikeste land bryr seg så lite om klokker, er tiden tydeligvis moden for å gjøre «den beste klokken du aldri har hørt om» litt mer kjent også i Norge.



Ostalgi

Om A. Lange & Söhne er den eneste produsenten i Glashütte som tilhører det absolutte toppsjiktet i klokkenes verden, er det mange som mener at de vakreste klokkene av dem alle lages lenger nede i veien, hos Glashütte Original.

Dette merket tilhører prestisjesegmentet, rett under toppen. De lager klokker som spenner fra 40.000 kroner opp til 2,5 millioner million for Grande Cosmopolite Tourbillon. Noen av de mest populære er nye, oppgraderte utgaver av klokker som ble laget her på 1960- og 1970-tallet, som for eksempel Sixties, med midnattsblå skive. Vintage-serien reflekterer at Glashütte Original er den direkte fortsettelsen av det nasjonaliserte selskapet som eksisterte her fra 1945 til 1990.

Pr-ansvarlig Michael Hammer forklarer: Da det statseide selskapet skulle re-privatiseres i 1990, var det først vanskelig å finne investorer. Markedet for den type klokker som GUB hadde laget var borte, og fra 1990 til 1994 falt antallet arbeidere fra 2500 til rundt 70.

– Noen få av dem ble med på nystarten hos Lange. Men de fleste sto uten arbeid. Så kom det folk på banen som så potensialet i å gjenskape GUB som et prestisjemerke, og Glashütte Original ble født, sier Hammer.





Teknologi og stjernene

Hos Original er bygningen lettere og tingene mer gjennomsiktige enn hos Lange, selv om den grunnleggende tenkningen er den samme, nemlig at Glashütte også lager urverkene sine selv. Den første var den nå legendariske Julius Assmann no. 1, Flying Tourbillon, som kom i 1995.

Michael Hammer viser villig frem de avanserte maskinene som lager de hundrevis av spesialiserte delene et urverk består av. Det er et merkelig styrkeforhold: digre CNC-maskiner og erosjons-skjærere står og summer mens de skjærer ut plater og fjærer og freser tannhjul så små at de nesten ikke kan sees med det blotte øye. Dette bildet sier noe om hva urmakeri egentlig er for noe: datastyrte mastodonter lager de mikroskopiske delene som menneskehender setter sammen til den mest intrikate finmekanikk.

Det er en merkelig refleksiv øvelse, som om evolusjonen skulle vende tilbake til et tidligere ledd som er blitt valgt bort. Hvorfor? Kanskje det er fordi urene er noe ekte i en virtuell verden, det er noe håndfast i en samtid der mange har mistet sin følelse for det autentiske; det er noe tidløst som ironisk nok holder styr på tiden.

Michael Hammer åpner de kodelåste salene der det sitter urmakere i rekker. Sterke lamper gir en glorie til hver pult. Glashütte Original har 400 ansatte. Hos Lange er de 600. Det er gode dager i byen Glashütte.





Urgeniene

Michael Hammer viser frem verkstedene der de små, syntetiske rubinene settes inn som brukes til kulelagre i alle ordentlige urverk. Det er fordi de er så harde og derfor skaper mindre friksjon enn metall. Han viser hvordan ørsmå stålskruer varmes opp til 300 grader, slik at de blir blå: the blueing of the screws er en håndverkssignatur. Han viser gravering og pregning, polering og sliping. Spesialiserte fag alle sammen; år med opplæring, hemmelige teknikker.

Så er spørsmålet: får vi se det hellige atelieret, prototypeverkstedet der ur-geniene utvikler sine mekaniske mirakler? Får vi se arbeidet med en tourbillon, «virvelvinden», som er selve kardinal-komplikasjonen? Den hadde en gang sin funksjon i lommeur; en antigravitasjonsmekanisme som skulle motvirke at klokken saktnet i lommen fordi tyngdekraften og jordens rotasjon dro i urverket. På et armbåndsur har tourbillonen ganske liten effekt. Likevel er dette selve adelsmerket for en klokke. Tourbillonen er innbegrepet av det ekstremt kompliserte, unødvendige med haute horlogerie: et lite mirakel som mer enn noe annet viser frem finmekanikkens spinnende skjønnhet.

Dessverre lar det seg ikke gjøre å komme inn på atelieret. Det ringes og hviskes, men nei. Det er for sensitivt, det må planlegges bedre. Ingen hadde trodd vi ville spørre om å få se en tourbillon, det vil si en naken en, utenfor klokken.





Politikk

Glashütte Original eies av Swatch Group, en av de aller største aktørene på markedet, som også har andre prestisjemerker som Breguet og Blancpain i porteføljen. Og fordelene er de samme som nevnt tidligere: infrastruktur, muskler.

Det spesielle med Swatch Group, rent klokke­politisk – og det som avstedkommer mange meget­sigende blikk på gaten i Glashütte – er at selskapet også eier ETA, som er verdens største produsent av rene urverk.­ ETA har i lang tid vært leverandør av selve urverkene – eller deler av dem – til de fleste av klokkeverdenens merker;­ en spesialprodusent med et suverent ry som nesten egenhendig har stått for kvalitetsgarantien idet en klokke er stemplet Swiss Made.

Parallelt med at flere og flere av de beste klokkeprodusentene begynte å lage sine egne urverk, svarte Swatch med å erklære at det ville slutte å selge deler til andre enn sine egne undermerker. Dette var selvsagt krise for de produsentene som fremdeles var avhengige av ETA. De saksøkte Swatch, og sveitsisk rett har bestemt at Swatch må levere urverk i samme volum som i 2010 frem til 2016. Da blir det ny runde.

Glashütte Original er et Swatch-merke, men lager likevel sine egne urverk, fordi det er et prestisjemerke som i tråd med forventningen må det.





Nomos

I 2014 meldte Frankfurter Allgemeine Zeitung om store nyheter i klokkeverdenen. «Monopolet er brutt», var overskriften. Igjen utgjorde Swatch Group en del av historien, gjennom underbruket Nivarox. Uavhengig av ETA og leveransene av urverk, er det Nivarox alene som har forsynt klokkeverdenen med balansefjæren som regulerer selve urverkets tikkende hjerte, den delen som kalles escapement.

Så vanskelig er det å lage denne fjæren – to milligram tung – at selv de ypperste har basert seg på Nivarox. Glashütte Original bruker Nivarox’ escapement, men ikke Lange. Så hemmelig er metallegeringen den lages av – som også heter nivarox – at den kjemiske oppskriften oppbevares i en safe et sted i Sveits. Altså har Swatch Group hatt monopol og en ekstrem makt. Og det er dette monopolet som nå er brutt av en liten produsent i Glashütte.

Det sier noe om denne produsenten at den brukte ti millioner euro og syv år på å bli helt selvstendig, på å konstruere sitt eget urverkshjerte helt fra grunnen av.

Nomos holder til i den gamle jernbanestasjonen i Glashütte, som er bygget om og gjort lys. Og stemningen er ganske annerledes enn hos de andre produsentene. Her er det mer som et arkitektkontor enn en bank. Så er da også Nomos et merke for arkitekter, designere, journalister og kunstnere. Et Berlin-merke på sett og vis, siden både ideen og designene kommer derfra.

Det handlet om én manns drøm om å lage klokker til sine venner. Roland Schwertner tok muligheten da den bød seg i Glashütte i omveltningsåret 1990. Vennene var nettopp kunstnerfolk fra Berlin. Derfor ble Nomos fra starten av en del av det tyske håndverkslauget, og således en fortsettelse av Bauhaus.



Klokkene ser da også slik ut: enkle, rene ur, som stadig vinner designpriser. Men de rommer altså ­Nomos’ patenterte mekanisme – deres swing-system.

Direktøren Uwe Ahrendt tar imot i Nomos’ svevende visningsrom ut mot jernbanesporene. I 2013 ble han utpekt til årets entreprenør i Tyskland. For å ha brutt monopolet, og for Nomos’ formidable vekst de siste årene. Fra en sped, ideologisk start har merket nå 200 ansatte og fortsetter å vokse. Det treffer et annet segment med sine klokker enn de to andre Glashütte-merkene: Der Lange koster fra 120.000 kroner og oppover, og Glashütte Original begynner på rundt 40.000 kroner, kan du få en fullblods ­Nomos fra 10.000.

Den siste nyheten, Zürich Weltzeit, koster rundt 30.000 kroner: et særegent uttrykk for personlighet – som jo er den mekaniske klokkens viktigste jobb – men oppnåelig også for dem som ikke har ubegrensede midler.

Nomos er en inngangsport til den horlogiske verdenen, og det er klokker som sier at din smak er litt mindre tradisjonell. Bauhaus utenpå, Antikythera inni, det er Nomos. Selv om de fleste Nomos-ur er relativt enkle, uten mange komplikasjoner og med vekt på ren design, har også Nomos sine helte-ur som viser hva de kan. Nomos Lambda koster dog ikke millioner, men horlogisk beskjedne 110.000.

Hos Nomos ser de lyst på fremtiden. Og fremtiden for mekaniske klokker generelt er de ikke bekymret for i det hele tatt.

–For det første er en klokke en virkelig investering, sier Judith Borowski, som leder det berlinbaserte ­designbyrået, før hun – i fullt alvor – legger til:

– Mekaniske klokker er jo også glimrende bestikkelser, ettertraktede og lette å smugle. I en tid der penger kan spores, må man finne andre ting av stor verdi som kan tas med rundt om i verden uten at noen stiller spørsmål ved det.

Det er altså ikke bare en dragning mot tradisjon, perfeksjon og finmekanisk innovasjon som driver etterspørselen etter haute horlogerie: det er også den gamle nytten av å bære med seg noe av stor verdi.

På et dypere plan dreier det seg kanskje også om en påminnelse? Er det ikke slik at det mekaniske urverket minner om solsystemet og om grunnleggende fysikk? Det er jo nettopp universet som gir oss tiden og kalenderen: solen og månens gang; jordens rotasjon. Og derfor er det også solsystemets vesen som danner bakgrunnen for mange av komplikasjonene i de beste klokkene: evig kalender, verdensur, månefaser.

Haute horlogerie trekker på den gamle forbindelsen­ mellom navigasjon og stjernehimmelen; mellom ­tiden og universet.







A. Lange & Söhne
Etablert av Ferdinand Adolph i Glashütte i 1845.
Laget høyt ansette klokker frem til 1948, da det ble innlemmet i det nasjonaliserte GUB.
Ny start i 1990, med ­Ferdinand Adolph Langes oldebarn Walter Lange ved roret.
Har etablert seg som ett av de absolutt fremste urmerkene.
Lager klokker fra 120.000 kroner til 16 millioner kroner.
Planlegger å etablere et utsalgsted i Oslo.
Nett alange-soehne.com





Glashütte Original
Etablert ved privatiseringen av GUB i 1994.
Tilhører prestisjesegmentet, med klokker fra 40.000 kroner opp til et par millioner.
Baserer seg på tradisjon og innovasjon, men har også en vintage-profil som videre­fører GUB-design fra 1960- og 1970-tallet.
Nett glashuette-original.com





Nomos
Etablert i 1990.
Basert på Bauhaus’ design-filosofi. En kombinasjon av design fra Berlin og urverkskunst fra Glashütte.
Oppfant sitt eget swingsystem – urverkets kompliserte hjerte.
Lager klokker fra omtrent 10.000 til 110.000 kroner.
Nett nomos-glashuette.com
 
< Forrige   Neste >

Ansvarlig for nettsidene: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. , Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.