Etterlysning: Uret som ikke lenger finnes?

Av Urmakermester Jon Lindstrøm.

Det sies om den sveitsiske urindustrien at den er et speilbilde av samfunnet omkring. I gode tider dominerer de mest avanserte fabrikkene med de aller dyreste urene. Urmarkedet glitrer av diamanter og intrikate mikromekaniske kreasjoner. Syndikalisering og vertikalisering tjener til å forsterke tendensen. One brand forretninger dukker opp i verdens metropoler. Så kan en jo spørre, gode tider for hvem? For det snakkes også stadig mere om forskjellene i samfunnet som stadig øker. Hvilken betydning får dette for vårt eget fag, urmakerfaget?

Mye har forandret seg over relativt kort tid. Kvartskrisen truet med å parkere det mekaniske uret som tidsmåler. Mobiltelefonen dukket opp som en moderne utgave av lommeuret, som så i de siste årene også har gjort krav på håndleddet som fysisk plassering. Det mekaniske armbåndsuret har tilsynelatende tapt kampen som tidsmåler.

Men allerede under kvartskrisens omveltninger på 1980 tallet postulerte Jean- Claude Biver – urmakeriets Martin Luther – følgende «Blancpain har ikke siden 1735 produsert et eneste kvartsur, og kommer heller aldri til å gjøre det». Med dette utsagnet flyttet han definisjonen av det mekaniske uret, fra et mekanisk verktøy i tidsmålingens tjeneste, til et kulturobjekt. Og nettopp i denne forståelsen ligger urmakeriets fremtid forankret.

Kultur er et tøyelig begrep. For eksempel finkultur versus folkekultur. Fra Stradivarius fiolin til hardingfele. Trolig skal fortsettelsen handle om «hardingfele». Patek Philippe, Vacheron Constantin, Jaeger-LeCoultre , osv. fantastiske kreasjoner som de er, men de havner ikke hos folk flest. Det er elitefotball på topp nivå, mot lilleputtlaget som driver med sitt på hjemmebane. Bransjen trenger lilleputtene også! Men de er i ferd med å forsvinne.

Som før nevnt, syndikalisering og vertikalisering, har sine bivirkninger. Filosofien i moderne økonomi og markedstenkning fremmer holdninger som kort kan oppsummeres i et: Er du ikke med oss, er du imot oss. Dette i motsetning til utvikling av et fruktbart samarbeide på tvers av kulturelle forskjeller.

Så i hvilken retning peker utviklingen i urmakerbransjen. De store blir større og de små forsvinner?  Beitemarkene for de små og mellomstore tørker inn. Det klassiske mikromekaniske urmakerfaget, nedarvet gjennom generasjoner, snevres inn fordi det ikke lenger vektlegges i utdannelsen. Vedlikehold og forståelse av en ikke ubetydelig kulturarv av klokker og ur er i ferd med å gå i glemmeboken. Den lille og mellomstore urmaker bedriften, som hvilte på både salg av ur og verksted drift mistet en viktig del av næringsgrunnlaget sitt. Og står kun igjen med kulturarven og verkstedet.

Hvor ble det av prissegmentet mellom ti og trettitusen, i dagens pengeverdi, som på femti og sekstitallet ble representert av merker som Omega og Longines. Går det ikke lenger an å produsere et fint, enkelt mekanisk armbåndsur som urmakeren i gata kan være bekjent av å selge? Og som er tilgjengelig for urmakere flest, uten å selge sjela til et: Vil du ikke være med oss, er du mot oss merke.

Det går an å håpe, kanskje er vinden i ferd med å snu. Mellomsjiktet som en tid har vært dominert av kvartsurene, forsvinner til flerfunksjonsur som selges av andre bransjer. Topp sjiktet kommer til å bestå, når de på ny får gravet opp røttene sine. Men den lille urmakeren som har båret faget sitt på skuldrene forsvinner, om ikke urindustrien snart oppdager det nye markedet som oppstår i vakuumet etter kvartsuret.

 

 

Herulf Mathisen

Herulf Mathisen

Utdannet på Oslo Yrkesskole, Elvebakken 1974-77. Deretter 4 års læretid hos tidligere Urmakermester Paul Ditlefsen, Tromsø. Studerte 1. avd. juss 2015/16.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *