Når yrkesetikken blir satt på prøve.

En kunde kom innom butikken med et ur han kjøpte for ca. 8 år siden. Han ville ha uret renset mv. I følge han selv, så kostet klokken omkring 16.000 kroner. Han hadde også med seg et annet ur av et kjent merke som han hadde betalt ca. 1600 kroner for. Denne ville han ha et nytt batteri i mens han ventet på at det forholdsvis kostbare uret ble reparert.

Han spurte om han kunne få se hvordan uret så ut inni. Selvfølgelig sa jeg, det skal du få. Men før dette skjedde så lå den forholdsvis dyre klokka åpen på arbeidsbenken. Han ble stille en stund mens han betraktet batteriskiftet. -Men sa han, er det ikke det samme urverket i begge klokkene. -Ja, sa jeg, det har du helt rett i. Og vi renser ikke disse verkene, til det er kvaliteten for dårlig. Men jeg setter i et nytt verk som er kompatibelt med det du har nå, men som har en betydelig høyere kvalitet.

-Jeg lurer faktisk på hva jeg egentlig har betalt for, sa kunden. Begge klokkene er i stål, begge har safirglass, begge klokkene har lenke i stål og begge har til og med det samme urverket. Dette forstår jeg ikke helt…

-Nei, sa jeg, det er ikke alltid lett å forstå dette. Men som sagt, du kan henvende deg til importøren eller produsenten, det er de som bør svare på dette.

-Hva mener du om dette, spurte kunden.

– Jeg synes ikke dette er greit i det hele tatt. Og jeg skal være såpass åpen og ærlig med deg og si at det er fullstendig hinsides all fornuft å sette et rimelig problemverk i en merkevare som er kjent for kvalitet. Og dette har pågått i årevis..

-Om jeg hadde visst dette da jeg ba om et kvalitets-ur, så hadde jeg aldri kjøpt klokken, tilføyde kunden. Og nå skjønner jeg hvorfor jeg måtte bytte urverk i klokken etter bare ca. 2 års bruk.

Kunden så seg fornøyd med at vi kunne oppgradere 16.000 kroners klokken med et mye bedre verk, og han forlot deretter butikken.

Men hva skulle jeg ha sagt om kunden kom innom for å kjøpe dette forholdsvis dyre uret?

-Dette er jo et kjent merke og jeg vil ha et ur av skikkelig kvalitet. Hvilket urverk har forresten denne klokken i forhold til den jeg har på armen i dag?

Nå kommer vi i en problemstilling hvor yrkesetikken begynner å gnage i oss. Hva skal vi svare, eller hva bør vi svare? Skal vi lyve for kunden og si at den dyre klokken selvfølgelig har et kvalitets-urverk for å redde salget selv om vi vet at uret han har på armen til 1600 kroner har det samme verket som det for øvrig har vært en del problemer med?

Jeg, og sikkert flere kolleger med meg, har sikkert vært i samme situasjon. Er det vår oppgave å forsvare og være tvunget til å forsvare og lyve om disse urverkene? Nei, mener jeg. Det er ikke vi som har produsert dette, det er ikke vi som har satt i disse verkene i forholdsvis dyre merkevarer. Hva mener produsentene og importørene vi skal svare kundene når de spør oss?

Skal vi lyve?

Herulf Mathisen

Herulf Mathisen

Utdannet på Oslo Yrkesskole, Elvebakken 1974-77. Deretter 4 års læretid hos tidligere Urmakermester Paul Ditlefsen, Tromsø. Studerte 1. avd. juss 2015/16.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *