Ny rettspraksis i forhold til erstatninger av tapte ur?

Om vi studerer dommen fra Fredrikstad Tingrett som for øvrig var kommentert i fagbladet «Gull & Ur», så kan det tyde på det. Dommen er oppsiktsvekkende på flere områder. Fagurmakerne Norge (FUN) har valgt å engasjere seg i denne rettsavgjørelsen, da vi mener den er særdeles viktig ut i fra flere perspektiv, bl.a. prinsippene i erstatningsretten, fagkyndige vitner, gjenkjøpsavtaler, takstmenns kompetanse, presedens mv.

 

Fagurmakerne Norge (FUN) har telefonintervjuet saksøkeren, hans advokat og det sakkyndige vitnet. Vi tok også kontakt med forsikringsselskapets advokat som henviste oss til selskapets informasjonsdirektør. Så langt har vi ikke fått svar fra selskapet på spørsmålene i henvendelsen. Videre har vi fått tilsendt dommen fra Fredrikstad Tingrett. Intervjuobjektene ble for øvrig informert om at FUN arbeider med en artikkel om dette.

Rettsavgjørelsen

I 2017 ble saksøker utsatt for et innbrudd i hjemmet sitt. Sammen med en del smykker, ble også et Tissot lommeur i gull stjålet. Gulluret arvet saksøker fra sin far og saksøker opplyste at uret er fra 60 / 70-tallet. Ifølge saksøker, så forelå det en takst på uret fra 80-tallet hvor verdien var satt til kr.45.000 uten at saksøker har klart å fremvise dokumentasjon på dette. Vedkommende urmaker som skrev denne taksten, var ikke utdannet for taksering selv om han ble tilbudt dette. Ut fra hva vi kjenner til, så skrev vedkommende urmaker stort sett nypriser på sine takseringer. Om så har skjedd, så er det da ikke en taksering, men kun en bekreftelse på nypris. I en registreringsforretning fra 1997, ble uret prissatt til kr.5.000. I følge uttalelsen fra det sakkyndige vitnet som for øvrig er gullsmed, så bekreftet han taksten på kr.60.000 utført av en annen gullsmed, som korrekt.

Forsikringsselskapet ble dømt til å betale saksøker kr.60.000 for uret. Retten konkluderte med at det var sannsynliggjort at gjenskaffelsesprisen er korrekt, og det ble ikke tatt hensyn til alder, bruk og urverkets tekniske tilstand. Det er å merke seg at uret var uret var ca. 50 år gammelt. Det sakkyndige vitnet bekreftet summen på hva et nytt ur koster etter søk på internett. Vi har søkt på nett og der ligger det Tissot dobbeltkapslede lommeur i gull fra 70-tallet til salgs for mellom 9-14 tusen kroner.

Link til dommen: Dom ur

Taksten på de tapte objektene.

Vi tar ikke stilling til smykkene som er nevnt i dommen da dette ikke er vårt fagområde. Taksten på uret er gjort av en gullsmed uten utdannelse i urmakerfaget og uten verdivurderingskurs for ur. Det sakkyndige vitnet som også er gullsmed, har bekreftet taksten på kr. 60.000 og han er av den oppfatning at til og med denne taksten er litt for lav. Han sier selv han kjenner til urmakerbransjen, men oppgir samtidig at han ikke kjenner til gull-ur. Videre sier han at han alltid har bedt kunder om å gå til en urmaker i forhold til takseringer, da han hverken er utdannet urmaker eller har takseringsutdanning for ur. I forhold til disse uttalelsene, er det oppsiktsvekkende at han i retten har stilt seg til disposisjon som sakkyndig vite. Vi finner det også underlig at partene i retten ikke stiller spørsmål med de fagkyndiges kompetanse da urmaker- og gullsmedfaget er to forskjellige fag.

Det er betenkelig at gullsmeder påtar seg å utføre takseringer på ur uten et faglig grunnlag og uten en takstutdannelse på ur. Like betenkelig er det om urmakere uten gullsmed- eller gemmologutdannelse skulle begynne med takseringer av smykker og edle stener. Konsekvensene kan bli at forsikringstaker får en altfor liten erstatning, eller får en altfor stor erstatning i forhold til den reelle verdien. Man skal få erstattet det faktiske tapet jf. erstatningsretten, hverken mer eller mindre.

I denne rettsavgjørelsen er det blitt brukt takster utført av ikke-faglærte, og retten legger vekt på sakkyndige vitner uten kompetanse på det fagområdet de skal uttale seg om. Ut i fra dette, så er det å anta at om ikke faktum er riktig, så vil sannsynligvis heller ikke rettsavgjørelsen bli riktig.

Engasjement av autoriserte takstmenn.

FUN har utdannet takstmenn for urbransjen i flere årtier. Dette er forsikringsselskapene kjent med da vi har hatt foredrag om taksering av ur hvor også forsikringsselskapet som var involvert i denne saken, deltok.

FUN har ved flere anledninger gjennom flere år vært i kontakt med skadeutredere i forsikringsselskapene, også vedrørende gjenanskaffelsesverdi i henhold til alder, bruk og slitasje på ur. Da er det grunnlag for å stille spørsmål til hvorfor en autorisert takstmann for ur ikke er brukt i denne rettsaken.

Definisjoner.

I definisjoner av objekter relatert til ur- og gullsmedbransjen, så er det bransjen selv som har kunnskap om dette i forhold til definisjoner. Forsikringsklagenemnda har i uttalelsene 16.okt 1990 betegnet et tilsvarende lomme-ur som smykke. I vår bransje er aldri lomme-ur blitt definert under kategorien smykker, og det er noe bemerkelsesverdig at nemnda har omdefinert dette. At tingretten deler nemndas syn i sin vurdering, er like bemerkelsverdig. I forhold til denne definisjonen, så skulle dette tilsi at om vi brukte vår Rolex i gull på armen et par ganger i året, så skulle uret da bli definert som smykke, mens en Rolex eller Patek Philippe i stål ikke får den samme definisjonen.

Erstatningsretten.

Ved erstatning for skade eller ødeleggelse av ting som båt, bil eller sykkel, er utgangspunktet at det er den tapte bruks– eller salgsverdi som kan kreves erstattet. Kravet vil imidlertid bli begrenset til kostnaden ved reparasjon eller gjenanskaffelse, der dette gir en lavere erstatning. Vår oppfatning er at denne dommen strider imot prinsippene i erstatningsretten, dvs. hva skadelidte hadde før skaden eller tapet, og hva han etter skaden eller tapet. Differansen mellom dette er pr. definisjon erstatningsbeløpet. Skadeserstatningsloven § 4-1.(erstatningsutmålingen) sier følgende; «Erstatning for tingskade og annen formueskade skal dekke den skadelidtes økonomiske tap». Dette betyr at skadelidte hverken skal tjene eller tape på en erstatningsutmåling, men kun få dekket det faktiske tapet. Jf. med rettsavgjørelsen, så mener vi at dommen klart er i strid med prinsippene i erstatningsretten, og at saksøker ble sittende igjen med en betydelig fortjeneste utover urets reelle verdi.

Presedens.

Dommen fra tingretten er ikke anket og er dermed rettskraftig. Saksøkeren fikk erstattet et ca. 50 år gammelt ur med et nytt. Hvis denne rettsavgjørelsen skal danne presedens for lignende avgjørelser i fremtiden, betyr dette at gamle ur uavhengig av alder, bruk og slitasje blir erstattet med nye ur. Resultatet blir da at normene i erstatningsretten blir satt til side, og forsikringsselskapene må erstatte brukte ur uavhengig av alder og slitasje, med nye. Det er å anta at disse kostnadene blir skjøvet over til forsikringskundene i form av høyere premier. En annen viktig konsekvens kan bli at fristen til å miste et gammelt brukt ur og melde det tapt, gir forsikringstaker en formidabel fortjeneste.

Gjenkjøpsavtaler.

I rettsdokumentene ser vi at forsikringsselskapet har en gjenkjøpsavtale med en gullsmedkjede, og hvor rabatten ligger på 25%. Slike avtaler bør man være kritisk til i den grad at det kan foreligge en interesse for kjedebutikkene å taksere objekter så høyt som mulig nettopp med tanke på gjenkjøp. Teoretisk sett tilsier dette at jo høyere takst blir satt, dess større fortjeneste sitter takstmannen og butikken igjen med på grunnlag av en gjenkjøpsavtale. FUNs oppfatning er at takstmenn skal være uhildet, og da er naturlig å spørre seg om man som takstmann er uhildet når man foretar takseringer og samtidig er involvert i en gjenkjøpsavtale.

Hvem tjener eller taper på slike avtaler? Aktørene i retten bruker sakkyndige vitner uten fagkompetanse og / eller bruker skriftlige takster utført av gullsmeder uten kompetanse på ur. Resultatet er en takst på f.eks. kr.60.000. Ved en gjenkjøpsavtale får forsikringsselskapet et utlegg på kr.45.000. Forsikringstakeren og butikken tjener godt på dette. Om aktørene i retten hadde brukt en autorisert takstmann for ur, så ville sannsynligvis taksten blitt betydelig lavere med hensyn til urets gjenanskaffelsesverdi ut i fra alder, bruk og eventuell slitasje. Taperen her er forsikringsselskapet som kanskje i utgangspunktet trodde at slike gjenkjøpsavtaler er kostnadsbesparende.

I forhold til rettsavgjørelsen, så er det flere spørsmål som krever svar.

Hvem gjorde kvalitetssikringen på at det sakkyndige vitnet hadde rett kompetanse til å verdivurdere uret?

Stiller ikke aktørene i retten spørsmål med kompetansen til de som stiller som fagkyndige vitner i erstatningssaker i den grad at feil kompetanse kan resultere i en for liten eller for stor erstatningsutbetaling?

Hvorfor bruker ikke aktørene i retten autoriserte takstmenn for ur som sakkyndige vitner i slike erstatningssaker, og hadde utfallet av dommen blitt annerledes ved bruk av en fagkyndig person med rett kompetanse eller en takstmann for ur?

Hvilke synspunkter har aktørene i retten om denne dommen skal danne presedens for andre dommer i slike erstatningssaker hvor 40 – 50 år gamle ur blir erstattet med nypris og hvor prinsippene i erstatningsretten blir satt til side?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *