Omega 30 mm.

Omega lanserte sitt første industrielt fremstilte armbåndsurverk i år 1900 og verket hadde en diameter på 27mm. Det skulle gå en generasjon og vel så det før 30mm verket ble en realitet. Kanskje et av de mest vellykkede urverkene i nyere urmakerhistorie. Og ettertraktet av samlere.

Og det takket være en beslutning fra observatoriet i Genf, som med sin kategori D fra 1944, la grunnlaget for det som skulle bli et begrep innen urmakeriet. Observatoriet i Neuchatel hadde allerede i 1941 innført en kategori for armbåndsur med verkdiameter inntil 34mm. De sluttet seg til Genfer reglementet 1948. Ved å øke diameteren på urverket fulgte presisjonen etter, het det på 40 tallet.

Men allerede i 1910 hadde Movado satt en standard for små urverk med 10 ¼ linjers verket kaliber 150 MN. Ligne/linje kommer fra det franske Pied du Roy, kongelig fot. 1 ligne = 2,2558 mm. Noen av disse Movadoverkene var regulert i 4 posisjoner, og hadde fått Chronometer på skiven. Dette verket ble produsert i hele mellomkrigstiden, og godt inn på femtitallet. En produksjons periode på kanskje over 40 år er bemerkelsesverdig i en tid med stadig nye urtekniske forbedringer. Men allerede i 1922 hadde Omega bestemt seg for å la linjemålet gå over i historien og bruke det metriske systemet i steden.

I 1938/39 kom de første Omega 30mm verkene på markedet. Dette var meget robuste urverk. De var enkle i sin oppbygning og de kunne levere en høy gangnøyaktighet. Allerede i 1938 hadde Omega bestemt seg for å bruke incablok støtsikringen i 30mm verkene. I 1941 kommer det også en versjon med antimagnetiske gang deler, Nivarox spiral og Glusydur balanse.

Grunnet sin logiske oppbygging, og lett tilgjengelige gangdeler, og en i forhold til verk diameteren stor balanse, egnet 30mm verket seg godt for presisjons måling av tiden.

Et eksempel på dette var at allerede i 1940 hadde Omegas regulerings urmaker Alfred Jaccard levert fire 30mm verk til kronometertesting ved det engelske National Physical Labratory i Tedington. Dette var King Georg 3`s Observatorie bygget i 1769. Her ble John Harrisons kronometer H5 testet på kongens befaling i 1772.

De fire Omegaverkene oppnådde bemerkelsesverdige gode testresultater. Av maksimalt 100 oppnåelige punkter oppnådde verkene 88,9, 89,2, 89,3, og 90,5 poeng. I gjennomsnitt var dette bare 7 punkter mindre enn det man hadde oppnådd med de beste lommeurs-kronometrene. For så små verk var dette grensesprengende. Og Omega brukte det for alt det var verdt i sin markedsføring.

30mm verket ble en klassiker. Kanskje også fordi det var tilpasset kravene fra de to sveitsiske observatoriene i Genf og Neuchatel. Fra 1939 til produksjonsslutt i 1963 ble det produsert nøyaktig 2 883 200 av håndopptekks uret Omega 30mm.

Etter en utviklingsfase i 1938 ble kaliber 30 markedsført i desember samme år. Den første verkserien på 600 ur ble produsert fra februar til april i 1938. Produksjonsnumrene var fra 8965220 –8965819.

I 1939, det første produksjonsåret, ble det produsert 36000 av dette kaliberet. Det ble eksperimentert med flere farger på verkene, som forgylling, forsølving og rhodinering, som tilslutt ble valgt som standard farge. Verkene i den første serien hadde 15 stener, en delt kompensasjonsbalanse med vekt skruer og Breguet spiral, og de manglet støtsikring. Balansen gjorde 18000 halvsvingninger i timen. Verkets gangtid fra fullt opptrukket til nedgått var 42 timer. Rykkerlåsen var av vanlig standard type. I løpet av 1946 fikk alle verkene 17 stener. I verkets 24 årige utviklingshistorie ble det gjort mange modifikasjoner. Disse fikk betegnelsen T = forandring med et tall etter for å vise til hvilken modifikasjon som var foretatt. SC = sentrumsekund. PC = støtsikring. AM = antimagnetisk. RG = mikroregulering. Inntil 1949 var denne typen verkbetegnelse alltid preget på platinen/verkplaten under balansen. Deretter ble kalibernummeret som besto av tre tall preget på fjærhuskloben. Eks. 260 – 261 osv. til og med kaliber 269 som ble den siste modifikasjonen. I 1940 kom det en verk variant med indirekte sentersekund.

I følge Omegakatalogen GF 620-1 fra 1954 ble betegnelsen RG innført i 1943. Kaliberet fikk betegnelsen 30T2RG og hadde 17 stener. Dette var en enkel mikroregulering som var forbeholdt urverk med kronometer sertifikat, og med kronometer trykket på skiven. I dag høyt verdsatt av samlere.

Det må nevnes at det finnes to typer armbåndsurkronometer. En typen var spesial tilpasset rene kronometri konkurranser på observatoriene i Genf og Neuchatel. Disse verkene var montert i rektangulære trekasser og var ikke beregnet for det åpne markedet.

Den andre typen var utvalgte serier bestemt for salg. Disse gjennomgikk et testprogram, hvor de ble finregulert i flere stillinger, og justert i forhold til forskjellige temperaturnivåer. Etter bestått test ble urene utstyrt med et kronometersertifikat. I 1963 var 30mm epoken over. De selvtrekkende urene gjorde sin entre, og skjøv det enkle men fine 30mm armbåndsuret ut av markedet.

Men i dag er de gamle 30 millimeterne ettertraktet av samlere. For nå som kvartsurene blir utkonkurrert av flerfunksjonsurene fra IT bransjen. Så hva nå? Må sveitsisk urindustri med sin økende monopolisering og gamle arroganse stikke fingeren i jorda, for på ny å søke tilbake til sine røtter? Kanskje er det på tide. Ekskludering av vanlige urmakere som har støttet opp om «Swiss made» i generasjoner, var kanskje likevel en dårlig ide. For røttene sier noe om håndverks kvalitetene, ærlig arbeid, bærekraftige produkter til en rettferdig pris for eksempel. 30mm verkene statuerte et eksempel som ikke forsvinner så lett.

Kilder: Klassik Uhren nr. 3/97

Chronos spesial Omega utgave

Omega katalog GF 620 – 1 1954

Jon J. Lindstrøm

One Reply to “Omega 30 mm.”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *